Straff og rettferd

Om vi noen gang oppnår å få et samfunn som helt tilsidesetter hevntanken, er uvisst. Hevnen slår lett til som gjengjeldelsesmiddel. Strafferettspleien hever seg over den primitive hevntanken og utmåler straff som gjengjeldelse eller reaksjon på den ulovlige handling som er begått. Det vil derfor alltid være interessant å se nærmere på selve straffen, dens innhold og betydning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rettferdighet skulle man tro var nettopp det alle er enige om. Kanskje det? Men oftest ser vi at rettferdighet blir forstått ytterst forskjellig. Når vi leser i en av sommerens aviser at det sogar gis ulik straff for samme lovbrudd, forstår vi det er ganske vrient. Seks års forskjell i utmålingen av ubetinget fengselsstraff. Det svir.

I straffeprosessloven gis det adgang for politi/påtalemyndighet - og domstolene selvsagt - til å innhente såkalt personundersøkelse (PU) i de tilfeller det antas å ha betydning for rettens utmåling av straff. Kriminalomsorg i frihet (KIF) foretar undersøkelsene, og etaten har erfaring med at bruken av personundersøkelser er høyst varierende.

Belegg

Det er derfor avsagt mange dommer i Norge uten at nødvendige opplysninger ligger til grunn. Å forberede saker for retten er politiets oppgave. Det å etterforske, bevise og belyse står sentralt i politiarbeidet. Men når det å belyse en sak fra politi- og påtalemyndighet svikter, blir dommer avsagt på mangelfullt grunnlag.

En personundersøkelse skal belyse sosiale aspekter ved den siktede. Oppvekst, skole, helse og andre nyttige bakgrunnsdata gir et mer fullstendig bilde. Men det viktigste i en personundersøkelse er kanskje likevel det forslag til tiltak som KIF blir bedt om å ha en mening om. Dommere uttrykker ofte stor tilfredshet med KIFs forslag til tiltak, og ikke sjelden innlemmes helt eller delvis det foreslåtte program i domsslutningen. Det er ikke først og fremst den mer profesjonelle og økonomiske kriminaliteten det siktes til. Det utgjør en svært liten del av det samlede kriminalitetsbildet i Norge.

Individuell

Det er rettferdig når individuelle hensyn tas i betraktning i en domsslutning. Det er derfor umulig å få to identiske saker som gir identisk utmåling. Hensynet til individet og hensynet til samfunnet som varierer fra sted til sted, er variabler som får betydning dersom det moderne samfunn ønsker dommer som er virksomme. Det etterlyses resultater i de fleste av livets sammenhenger. Vi forventer at domstolene i moderne tid tar inn over seg at straffen også kan ha betydning hva angår den dømtes muligheter, slik at samfunnet på den måten får færre kriminelle istedenfor det motsatte. Det hadde vært resultater å vise til!

Utfordring

Å fullbyrde straffer som også gir mening for den domfelte er en utfordring. Dommer som tar hensyn til en del av de momentene jeg har anført, oppleves gjerne som mer rettferdige. Selve fullbyrdelsen gjenstår, men den dømtes indre følelse av at «dette var riktig» eller «jeg har fått som fortjent», gjør arbeidet med fullbyrdelsen atskillig lettere. Nettopp i slike saker ser vi at den dømte viser mer interesse og motivasjon for å bruke den utmålte tid til å komme seg ovenpå igjen. Den dømte uttrykker større samarbeidsvilje og evner mer å ta del i de krav som f.eks. tilsynsmyndighetene stiller.

Professor Helge Waal har evaluert Buskerudprosjektet sammen med høyskolelektor Ingeborg Marie Helgeland. Buskerudprosjektet var et alternativ til fengsling av ungdom. 15 år senere registreres oppsiktsvekkende resultater. 2/3 av de 85 verstingene lever et liv uten kriminalitet og rusbruk. De fleste med egen arbeidsinntekt. 1/3 har imidlertid hatt en trist utvikling, og 11 av disse er døde.

Lovlydig

I den grad det er mulig, bør straffen føre til at vi får et mer lovlydig samfunn. Dommen må sees i sammenheng med fullbyrdelsesmetodene. Forhåpentligvis vil vi få mer oppmerksomhet rettet mot bruken av tilsynsinstituttet og alternative straffereaksjoner som samfunnsstraffer. Buskerudprosjektet er bare ett eksempel på alternativ til fengsel.

Ungdom som sprenger grensene og kolliderer med samfunnets institusjoner, bør ikke overlates til seg selv. Å fengsle eller institusjonalisere dem nytter ikke. La straffens innhold og rettferd komme alle til gode. Det er slik vi vil ha det, og da må dommer avsies med høyst ulikt utfall.