Straff som fortjent

Det politiske etablissementet må nå betale prisen for å ignorere Fremskrittspartiet. Det er straff som fortjent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CARL I. HAGEN har erklært at Frp ikke lenger har tillit til en regjering som ledes av Kjell Magne Bondevik. På denne måten prøver han å begrave statsministeren levende. Det har fått gråtekoner fra hele det politiske spekteret til å skrike opp om uansvarlighet, mangel på anstendighet, populisme og kynisme. Som så ofte før har retorikken en påfallende moralistisk slagside. Målet er å framstille Carl I. Hagen som en spedalsk kjeltring, dvs. en person som bør skys av velgerne og settes i politisk karantene.

DET VIL DEN tradisjonelle politiske eliten ikke lykkes med, bl.a. fordi deres egen troverdighet ikke er særlig større enn Hagens. Helt siden stortingsvalget i 1973 har bevegelsen blitt stemplet som en utvekst, dvs. en svulst, på vårt politiske system. Kritikerne har vært store i kjeften, men manglet mot til å skjære i byllen. Framfor alt har de manglet strategi og mot. Man har vaklet mellom utstøtelse, ignorering, paternalisme og halvhjertede angrep. Derfor burde det ikke kommet som noen overraskelse at Hagen slår tilbake. Det var bare et spørsmål om tid, og selvfølgelig velger partieieren det farligste tidspunktet han kan. Isaac Newton trengte bare et eple for å forstå tyngdekraften. Norske politikere skjønner den fremdeles ikke, selv etter at de har fått en murstein i hodet.

FREMSKRITTSPARTIET kan bare beseires hvis man tar folkets uro og misnøye på alvor. Det er ikke Carl I. Hagen som er problemet, skjønt det forverres av hans dyktighet. Problemet er framfor alt den forakt for folket som er utviklet i alle vestlige land de siste tiåra. Eliten synes å tro at politikk er en slags voksenopplæring, dvs. at det uvitende folket skal tvinges til å forstå hva som er deres eget beste. Slik er den demokratiske oppgaven snudd på hodet: Politikerne snakker til folket, ikke på vegne av det. Av slikt blir det rungende nei i folkeavstemninger om EUs grunnlov. Av slikt skapes Frp\'s suksess.

NORSKE PARTIER er i økende grad aktører i det vi kan kalle politikkmarkedet. Markedsanalyser og markedsstrategi har fått stor betydning for programmer, standpunkter og utspill. Til tross for denne nokså tvilsomme profesjonaliseringen, eksisterer det en betydelig kløft mellom folket og den politiske eliten. Noen eksempler kan illustrere det.

INNVANDRINGEN har gjennom år skapt en genuin uro. Årsakene til dette er sammensatt, og det er altfor enkelt å avfeie det hele som fremmedfrykt eller rasisme. Uroen forsterkes av at de fleste politikere ikke våger å utvikle, og slåss for, en strategi for et flerkulturelt samfunn. I stedet tror man problemet går vekk når det kjøpes inn nye hengelåser til grensebommene. Et annet område er kriminalpolitikken. Det er prisverdig og nødvendig å bekjempe terrorisme og hvitsnippkriminalitet, men ikke hvis man glemmer sykkeltyveriene og hverdagsvolden. Det snakkes mye om å heve kunnskapsnivået i skolen, men folk er skeptiske inntil de ser konkrete resultater. Politikerne sier de skal evaluere effekten av privatisering og tjenesteutsettelse, mens den egentlige målingen foretas av kommunerevisjonen: Hva sparte vi i fjor?

SANNHETEN ER at Frp har stor oppslutning fordi de øvrige partiene ikke gjør jobben sin. En fjerdedel av det norske folk er jo ikke taxisjåfører og ilanddrevne sjøfolk. Selv om de tar ferie i en campingvogn på Larkollen og ikke i ei hytte på Hvasser, så eksisterer de og er meningsberettiget. Det er klart de er forbannet, men de er ikke liberalister med store drømmer som bare kan kjøpes for penger. De vil ha styring, orden og kontroll. Alle som har valgt en Frp-er til leder i borettslaget, vet det. Av slikt blir det flere regler og forbud, ikke færre.

REGJERINGENS forhold til Frp har vært preget av politisk petting, dvs. man tar litt på hverandre, men uten at det fører til omfavnelsens naturlige sluttakt. Forholdet har vært en fornuftsforlovelse uten ekteskap som formål. Det er denne dobbeltheten som Hagen nå har satt sluttstrek for, og det er det ingen grunn til å bebreide ham for. De øvrige partiene må skjønne at fenomenet Frp bare kan bekjempes politisk og langsiktig. De må se Carl I. Hagen i øynene og forlange at han viser kortene.