Strålende framtid

SELLAFIELD (Dagbladet): Jeg står her på Sellafield, britens veldige atomanlegg ved Irskesjøen, og tenker på hummer og radioaktivitet, Georg Brandes og framtida. Utslipp fra dette anlegget gjør hummere langs norskekysten radioaktive. Stoffet det er snakk om er radioaktivt i 426000 år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På Sellafield, like bak meg, går det noen rør direkte ut i Irskesjøen. Gjennom disse renner det radioaktive stoffet Technetium-99. Det har allerede gått med havstrømmene til norskekysten og er funnet i både hummer og tang, og det sprer seg nå videre mot Barentshavet.

Georg Brandes sa følgende om framtida - forrige gang vi gikk fra et århundre til et annet: «Det eneste sikre vi vet om det tyvende århundre er at det er det århundre hvori vi skal dø.»

  • Men den kloke dansken, tenker jeg videre, hadde aldri hørt om radioaktivt avfall. Vi kan faktisk si mye sikkert om radioaktiviteten og framtida, både for det kommende århundret, de kommende tusen år og tida deretter. Vi vet for eksempel om Technetium-99 at det dannes i kjernekraftverk og ved sprengning av atomvåpen, og at det er radioaktivt avfall, skapt av mennesker. Om 21 3000 år er det bare halvparten så radioaktivt som det er i dag, og etter som tida går vil det stadig bli mindre radioaktivt. Om 426000 år er det helt fritt for radioaktivitet.
  • Uansett hva som skjer i dette enorme tidsrommet, om Norge synker i havet, eller mennesket utsletter både hummeren og seg selv, så vil Technetium-99 være radioaktivt. Technetium-99 og alle andre radioaktive stoffer har en slags innebygd klokke, sin egen, særegne rytme for å kvitte seg med radioaktiviteten. Det er en prosess som går, ustoppelig, og av seg selv - om stoffene befinner seg i havet eller på land.
  • Det betyr, for å komme tilbake til nåtida og Sellafield, at hvis britene, som de nordiske regjeringene har bedt om, stopper utslippene av Technetium-99 til Irskesjøen, så må stoffet lagres på land, sannsynligvis inne på selv anleggsområdet. Britene må da finne en metode for sikker lagring. Det har de ikke i dag.
  • Kanskje finner britene en plass for Technetium-99, som foreløpig ikke synes å være alarmerende farlig verken for hummer eller mennesker, blant de andre lagrene med radioaktivt avfall som allerede finnes her. Noen av dem inneholder svært farlig stoffer, som uran og plutonium. De lagres her på anlegget som en midlertidig ordning. Det finnes ennå ikke permanente lagre for de farligste stoffene, faktisk ikke et eneste ett i hele verden.
  • Det problemet har Sellafield felles med 436 andre operative atomkraftverk rundt om på kloden. Tanken er, de fleste steder, å lagre slikt høyradioaktivt avfall 500 meter ned i jorda, inne i grunnfjellet. Der skal det ligge og ufarliggjøre seg selv. Men også det er en prosess som har et snev av evighet over seg. Det menneskeskapte plutonium, for eksempel, som regnes som et av de giftigste stoffene i verden, vil først ha kvittet seg med sin radioaktivitet om ganske nøyaktig 48220 år. Det kan vi si temmelig sikkert. Men ligger da plutoniumet der det ble lagret? Det er, mildt sagt, noe mer usikkert.
  • Calder Hall, atomkraftverket her på Sellafield, skal operere i 10 år til. Da setter det verdensrekord, som det første, kommersielle kjernekraftverk som har dundret og gått i 50 år. Så skal det legges ned og britene skal starte oppryddingen. Den jobben vil ta om lag 150 år. Da først er hele atomkraftverket revet og stedet fritt for radioaktivitet.
  • Vi overlater til våre etterkommere et berg av radioaktivitet, og gir dem oppgaven å rydde opp, finne sikre lagre og holde orden på dem i tusener på tusener av år. Og dette vil sikkert, helt sikkert, bli sagt om oss, både i nær og fjern framtid: Aldri har så få, på så kort tid, etterlatt seg så mye farlig søppel, til så mange.