Stråler fra råtten sol

Skal vi skjønne Fremskrittspartiets posisjon må vi lete i sosialdemokratiets svik, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HØSTENS MEST merkverdige bok er Tore Stubberuds roman «Råtten sol». Boka er et nådeløst, brutalt og utleverende dokument om arbeiderklassens krise. Passerspissen er plassert i industribedriften Borregaard i Sarpsborg og Østfold, men dekningsområdet er langt videre. Hvis det noen gang er skrevet en anti-arbeiderroman på norsk, så må det være denne. Ikke fordi Stubberud forakter arbeiderklassen eller sin egen bakgrunn i den. Grunntonen er både urolig og varm i forhold til menneskene som befolker denne selvbiografiske romanen. Det er den historiske romantikken Stubberud dreper. De røde og kristne festtalene, fanene og salmene. Uten å se seg tilbake.

FOLKS VILKÅR under industrisamfunnets urolige himmel er beskrevet med dryppende syre i pennesplitten. Det handler om hvordan industrialiseringen med stor presisjon tar kvelertak på det enkle, vakre og naturlige som burde finnes mellom menneskene, men som maskinene, kapitalen og sosialdemokratiets tillitsmenn prøver å utrydde eller forvise. Den spiser av naturen, temmer fossene og klarer ikke engang respektere den lille bekken som renner mellom de undertryktes boliger. Framskrittet blir en bulldoser uten revers.

MENNESKENE I «Råtten sol» er fanget i et triangel de ikke klarer å bryte ut av. På toppen: Øvrigheten i alle sine former, fra kapitalens eiere til dens mangslungne skare av funksjonærer. Nederst i trekanten – i hvert sitt hjørne – finner vi Folkets Hus og bedehuset, et spesielt kjennetegn for Østfold. Vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge kom jo herfra. Innenfor disse tre veggene er menneskene naglet. Noen klarer å bryte ut, de flykter eller bare forsvinner. Noen går til grunne. De fleste lever sine liv i undertrykkelsen, en forbannelse som synes å rekke lenger enn til helvete. De utopier som finnes i hammeren eller korset våkner ikke, de blir bare relikvier som bæres i prosesjon på søndag eller 1. mai.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TORE STUBBERUDS roman utspiller seg på 50- og 60-tallet, og mange vil sikkert hevde at det meste er annerledes i vår tid. Jeg tror det er motsatt – at denne nasjonen aldri helt har kommet seg over sår den ble påført da fabrikkene la folk og landskap i lenker. Fremdeles finnes en stålhard trass og et kraftig raseri som retter seg mot øvrighet og elite, og som har særnorske trekk. Noe av dette sinnet tyter ut i Fremskrittspartiet der deler av arbeiderklassen gjør opprør mot den herskende, sosialdemokratiske eliten. For slike mennesker er støtten til Frp en frigjørende hevnaksjon mot alle de som forvekslet brorskap med medlemskap. Det handler om dem som ikke ble med på den sosialdemokratiske klassereisen til profesjonsborgerskapet, og som føler seg forlatt i et samfunn som forakter deres liv og verdier. Det er grilldress mot blådress.

I HELE EUROPA er det tegn på at sosialdemokratiet har begynnende demens. Det har ikke klart å ta steget inn i et nytt århundre. De siste tjue åra har fornyelsen vært minimal. Politikken har svingt mellom aktiv markedstilpasning (Tony Blair og Stoltenbergs første regjering) og fornyelse av reguleringspolitikken (i finanskrisens tid). Den påbegynte depresjonen har riktignok utsatt sosialdemokratiets egen krise, men den kan ikke løse den. Det er bare de andre alternativene som ser så fordømt dårlige ut. Som nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz, sier det i en artikkel i New Statesman: «Begivenhetene de siste ukene vil være for markedsfundamentalismen det Berlinmurens fall var for kommunismen».

SOSIALDEMOKRATIET profitterer nå på sin egen, slumrende utopi – dvs. på menneskenes behov for fellesskap. Den utviklingen er ikke bare en reaksjon på finanskrisen. Et oppgjør med markedsstaten førte til at vi for tre år siden fikk en rød-grønn regjering. Men denne tendensen til hjertebank i politikken ble raskt avvist og arkivert – av regjeringspartiene – som urealistiske forventninger. Her står vi kanskje ved det som er blitt venstresidas historiske hovedproblem: den manglende evnen til å ta vare på varmen i egne ideer. I stedet får vi konstruksjoner som ofte er nødvendige, men samtidig kalde, forutsigbare, flate og uten saft. Sånn sett minner de om partisekretær Martin Kolberg. Jeg tror han er et godt menneske, men klarer han å vise det?

DEN ØKONOMISKE krisen åpner helt nye muligheter i politikken. Markedets logikk er ikke lenger enerådende. Det skaper helt nye rom for reformer og løsninger som hører dette århundret til. Framtida tilhører de som aktivt bruker denne åpningen, ikke de som helst vil føre verden tilbake der den var. For sosialdemokratiet betyr det å gå inn i sine egne ideer om menneskenes fellesskap.