Stram hustru-line

Ingrid Schulerud har gjort en flott jobb i India. Men rollen som moderne statsministerfrue innebærer en vanskelig balansegang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HUN ER DIPLOMAT, Ingrid Schulerud. Egentlig er det hun og ikke statsministeren som er på hjemmebane under statsbesøk i utlandet. Kanskje er det best slik, for det er fruen som har den vanskeligste rollen. Ikke bare skal hun stå ved sin manns side, hun skal også beherske de bredbremmede hatter og kunne invitere til kvinneseminar i norsk likestillings navn.

For ville vi ikke blitt litt skuffet, dersom en engasjert og velutdannet norsk kvinne bare satt som umælende veggpryd i et land hvor jentebabyer aborteres bort, hvor kvinner er underernærte, drepes eller dør av trivielle sykdommer. Med sjansen til å få makthavere i tale, er det opplagt at hun arrangerer et møte med Indias kvinnepolitikere.

Men sett at Ingrid Schulerud uttalte seg om hvorvidt India bør få plass i FNs sikkerhetsråd. Det hadde blitt baluba.

DET ER EN STRAM LINE hun skal balansere på. Det foreligger ingen instruks for stillingen, og det er ingen oppgåtte spor å følge i. Magnhild Borten tok seg av heimen, Randi Bratteli var interessert i politikk, men lå lavt. Anne Marie Willoch, Else Syse og Bjørg Bondevik var alle tradisjonelle statsministerfruer. Den som kanskje har hatt størst indirekte innflytelse, er Arne Olav Brundtland, til tross for at han yndet å omtale seg som «dekorasjon».

Werna Gerhardsen utfordret i sin tid rollen som statsministerfrue her i landet. Og det til store kostnader. Hun var hatet i deler av 50-tallets polariserte Norge.

Hatet mot Werna var ikke i spesiell grad politisk begrunnet, men skyldtes mest at hun var «geskjeftig».

HILLARY-HATET ER STERKT I USA, og har nesten samme årsaker som hatet som rammet Werna. Hillary Rodham Clinton framsto som en politisk sterk del av ekteparet Clinton. I sin valgkamp framholdt da også Bill at velgerne «ville få to til prisen av en» ved å stemme på ham. Men få ønsket seg to presidenter. Da han satte henne til å utrede en gigantisk helsereform, gikk det over stag. Hillary ble et hatobjekt. Det ble også Rajsa Gorbatsjova, kona til Sovjetunionens siste president. Hun var annerledes enn de store og utydelige kvinneskikkelsene som før hadde stått bak de sovjetiske lederne. Da det også kom fram at hun var intelligent og hadde egne meninger, ble det for mye. Det begynte å versere historier som denne: Rajsa Gorbatsjova våkner opp om natta, rister borti sin mann Mikhail og spør: - Du, fortell meg, hvordan er det å være gift med kona til generalsekretæren i kommunistpartiet?

Eleanor Roosevelt var utsatt for liknende hets. Hun var i tillegg ingen vakker kvinne og ble derfor utsatt for dobbel dose avsky.

PROBLEMET OPPSTÅR når folk blir i tvil om hvem som bestemmer. Det var den forklaringen amerikanske kommentatorer ga på hatet mot Hillary. Velgerne oppfattet det som provoserende å bli styrt av en annen enn den de hadde stemt på. Svaret er trolig mye mer komplekst. Hillary var i seg selv for utfordrende for mange amerikanere.

Et interessant spørsmål er det imidlertid, hvor går grensen mellom sunn påvirkning og maktovertakelse?

Kåre Willoch har innrømmet at kona og døtrene spilte en avgjørende rolle da han i sin tid skiftet syn i abortsaken. Ingen mente da at han hadde blitt manipulert. Tvert imot - påvirkningen ble vurdert som et nyttig korrektiv fra en kvinnelig virkelighet.

I JANUAR I ÅR skrev VG om at statsminister Jens Stoltenberg var blitt overbevist av sin kone over frokostbordet hjemme til å gi 20 millioner kroner til smittebekjempelse av HIV og tuberkulose i Østersjø-regionen. Hun kunne dette temaet, han skulle på møte i Østersjørådet. Det rimeligste er å se dette som et nyttig kunnskapsinnspill i en travel statsministers hverdag. Han ville trolig fått samme svar om han hadde kontaktet UDs ekspert på Øst-Europa, Ingrid Schulerud.

Den tid er forbi da statsministerfruer bare var smilende hattedamer, men nå må de også kunne balansere på line.