Stråmannen NATO

Det er noe sært og nostalgisk over NATO som skillelinje i norsk politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BIN LADEN

og al-Qaida, med hjelp av George W. Bush, har klart det Sovjetunionen aldri klarte. Den gamle forsvarsalliansen er nøytralisert som redskap for USA. Derfor vil ikke NATO komme verdens gjenværende supermakt til unnsetning i Irak. Samtidig forsøkes det her hjemme å blåse liv i NATO som skillelinje mellom høyre og venstre i norsk politikk. For Høyre-leder Erna Solberg er SVs programsetning mot NATO-medlemskap selve kronbeviset på det røde kaoset som truer dersom landet får en regjering utgått av Ap, Sp og SV. Og SVs partisekretær, Bård Vegar Solhjell, ble utskjelt av sine egne da han påsto en selvfølgelighet, at NATO-utmelding ikke løser verdens problemer.

Norge er et merkelig NATO-land. De varmeste tilhengerne, i gråsprengte forsvarsforeninger, brenner for et gammelt NATO som for lengst er historie. Og de sinteste NATO-motstanderne, i organisasjoner som «Nei til nye NATO», sloss mot et amerikansk NATO-prosjekt som irak-krigen har torpedert. De politiske motsetningene i Europa, og mellom Europa og USA, er i dag for store til at NATO kan brukes som amerikansk verktøykasse utenfor Europa. Og NATO er ikke lenger livsviktig for organisasjonens medlemmer, på samme måte som Europas andre sikkerhetsorganisasjon utenfor EU, OSSE, aldri har vært livsviktig for noen. Derfor var det heller ikke vanskelig for Europas USA-kritikere å blokkere effektiv NATO-støtte i Irak.

-  NATO-STYRKER

er verken ønskelig eller praktisk i Irak, sa Tony Blair og George W. Bush før helga. Sannheten er at de begge kunne gitt venstrehånda for NATO-avlastning i Irak. En ny FN-resolusjon og overføring av suverenitet til irakere skulle bane veien, men i Paris, Madrid og Berlin lot ingen seg overbevise. Beskjeden kom fra president Jacques Chirac under G8-møtet sist uke. Det betyr at de norske offiserene i Irak, som skal holdes tilbake for å forberede en NATO-rolle, venter forgjeves. Utenriksminister Petersen og forsvarsminister Krohn Devold gis nok et fikenblad under det kommende NATO-toppmøtet i Istanbul, opplæringsoppgaver i regi av NATO eller liknende. Men NATOs forsøk på å gjøre seg om til en organisasjon for amerikanske støtteoperasjoner er punktert. For NATO er i øyeblikket en brems og en prøvelse for Washington. Første og eneste gang NATO har støttet fullt opp om en USA-ledet «koalisjon av villige» var i Afghanistan, og i Afghanistan kan NATO etter hvert få dødsstøtet som Europas viktigste sikkerhetsorganisasjon.

DA NATO

i fjor tok kommandoen over den internasjonale stabiliseringsstyrken (ISAF) i Afghanistan, skulle landet stabiliseres, ikke bare hovedstaden Kabul. Det har ikke skjedd. NATOs generalsekretær, Jaap de Hoop Scheffer, har nærmest skreket ut sine frustrasjoner over manglende ressurser. Ikke får han soldatene han trenger, ikke utstyret han ber om, og sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er like ustabil i dag som for et år siden. Og grunnen til at NATOs generalsekretær mangler ressurser, er at NATO ikke lenger er viktig nok. Under den kalde krigen var det alltid penger til NATO, men nå prioriteres ressurser til NATO på linje med utallige andre formål som NATO-regjeringene skal støtte. Derfor er det også noe lullende nostalgisk over dem som tviholder på NATO som avgjørende skillelinje i norsk politikk.

INTERNASJONALT

går den virkelige sikkerhetspolitiske skillelinja i dag mellom dem som støtter supermaktens form for kamp mot terror, og koalisjoner av villige, og dem som ikke gjør det. Men det er ei skillelinje som er så vanskelig for Norge, at regjeringen later som ingenting. Med støtte i Stortinget fortsetter regjeringen Bondevik som humanitær fredsfe, forankret i folkeretten, men samtidig også som lojal alliert med dagens USA. Og det er et USA som har helt andre interesser enn under den kalde krigen, mange av dem lite forenlig med norske interesser som lite europeisk land. I lengden er det en umulig spagat som vil kreve nye utenrikspolitiske valg. Men spagaten har ikke mye med NATO å gjøre. Norge deltar ikke i USAs koalisjon av villige i Irak på grunn av NATO, men faktisk på tross av NATO.