Stramme tøyler

I fjor skremte rentesjokket regjeringen Bondevik til å foreslå betydelige innstramminger på statsbudsjettet. Det skulle være en engangsoperasjon. Men virkningene henger fortsatt igjen i statsrådskontorene. Det er meget lenge siden en regjering har lagt fram et så edruelig statsbudsjett under så gunstige økonomiske forhold.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For her er det langt mellom drammene, hvis vi da ser bort fra prisraset på hetvin. Svært få har grunn til å hoppe i taket av glede, men det er heller ikke mange som trenger å fortvile. Unntaket måtte være de lærerne som tror på løfter i valgkamper. Det statsbudsjettet finansminister Restad i går la fram, inneholdt en del justeringer i tillegg til å følge opp kostbare satsingsområder som allerede er vedtatt i Stortinget. Men det er vanskelig å øyne noen klar sentrumsprofil. Langt mindre er det snakk om kursendring. Her skal det holdes stø kurs. Gudmund Restad har forlangt disiplin, og fått sin vilje.

  • Resultatet er et budsjett i gråfarger. Men dermed er det ikke sagt at det er trist. Budsjettet er sunt for landets økonomi, selv om det sikkert er en påkjenning for partienes løftemakere. Det er ingen tvil om at rentesjokket i fjor har satt dype spor. Dobling av oljeprisene og enormt overskudd har ikke drevet regjeringen ut på galeien. Høsten vil gi oss beskjed om vi har fått nye utgiftspartier på Stortinget etter at de gamle inntok regjeringskontorene.
  • Budsjettet inneholder riktig nok en del skjevheter som ikke overlever høsten. Det mest opplagte er forslaget om å fjerne forsørgerfradraget. Det er dødsdømt. Men de andre skatte- og avgiftsendringene er såpass beskjedne at de ligger godt innenfor det prutningsmonnet en minikoalisjon må gå til Stortinget med. Selv en nullstilling av alle forslagene blir i sum langt mindre enn fjorårets endringer. Likevel er det altfor tidlig å avblåse faren for krise. For det er nok riktig, som SVs Øystein Djupedal sa i går, at budsjettet i seg selv ikke inviterer til dramatikk. Blir det krise i høst, skyldes det at noen ønsker det. Da er det aldri vanskelig å finne en sak å lage krise på. For fortsatt er det slik at et stort flertall på Stortinget ønsker livet av denne regjeringen, selv om Jan Petersen og Thorbjørn Jagland sa noe annet på Dagsrevyen i går kveld.
  • Når regjeringen har valgt å legge fram et såpass profilløst statsbudsjett, kommer det politiske spillet til å prege behandlingen i Stortinget. Presset ligger i første rekke på Arbeiderpartiet, for det er Thorbjørn Jagland som blir oppsøkt først som eventuell støttespiller. Tidligere har hans samarbeidsinvitter til regjeringen vært lite verdt. Ikke bare lå kontantstøtten i veien, men det var også utenkelig at et stort parti skulle være støtteparti for en minikoalisjon. Har valgnederlaget endret denne strategien? Er kravet om at partiet må vise resultater blitt så sterkt at kursen må legges om? Og står høyresida parat til et nytt kompromiss som reservespiller?
  • I Stortinget snakkes det nå om at Arbeiderpartiet trolig sørger for flertall bak budsjettet, men legger opp til å felle Bondevik ved første korsvei etter nyttår. Det kan redde Jaglands framtid som partileder. Partiets landsmøte vil jo ikke finne på å kaste sin egen statsminister. Med et slikt utfall på høstens oppgjør vil Høyre og Fremskrittspartiet også stå friere til å fjerne regjeringen. De er jo ikke lenger samarbeidspartnere. Denne faren har Bondevik sett, og skal av den grunn være mest innstilt på å bli reddet av høyresida også i høst. Slike kannestøperier vil de involverte partiene selvsagt avvise og hevde at det nå utelukkende er en dragkamp om budsjettet. Men det er ikke hele sannheten. Denne høsten vil avgjøre posisjonene fram mot neste stortingsvalg. Og det kan være viktigere enn flyttingen av noen få milliarder på et budsjett der hovedlinjene allerede er fastlagt.