Streik – et nederlag

Sjelden har et lønnsoppgjør vært så komplisert som årets. Aldri har partene hatt lengre tid på seg til å unngå streik, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Streik eller ikke streik? Det er spørsmålet i timene før meklingsfristen i lønnsoppgjøret i privat sektor går ut ved midnatt. Av dette spørsmålet kan vi utlede andre og nye: Hva skal til for å unngå streik? Hvem kan ha interesse av en streik framfor en løsning? Hvem smiler bredest hvis streik unngås? Hvem taper og hvem vinner på et kompromiss? Hva kan et eventuelt kompromiss bestå i? Og hvem er i så fall AFP-stridens egentlige seierherre?

Med så mange spørsmål og med flere ukjente i likningen som skal løses er det uråd å spå utfallet et døgn i forveien. Men med det som ser ut til å ligge på bordet, bør streik unngås. Oppgjøret egner seg ikke for den type maktmidler. For hvem skal en streik om innholdet i en AFP-ordning rette seg mot? Regjeringen, først og fremst. Og hva skulle bringe streiken til opphør? Ytterligere innrømmelser fra regjeringen. Eller tvungen lønnsnemnd. Begge deler vil bli møtt med hoderisting. Hvis regjeringen har noe å gi, må den gi det før meklingsfristen løper ut og ikke etterpå. En lønnsnemnd vil vanskelig kunne forholde seg til en tvist om en avtalefestet pensjon. Og en lønnsnemnd mot LO vil være politisk ødeleggende for regjeringen. De rødgrønne ville bare oppnå å få 1,5 millioner organiserte arbeidstakere mot seg og som i beste fall er lunkne til hvem som styrer landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig er det slik at en reell streiketrussel må til for at partene skal tøye seg lengst mulig mot et anbefalt forslag. Selv om det er et spill, er det et reelt spill. Det er høy poker. I år ser det ut som om LOs forhandlere er kompromissløse i sine krav, fordi forsvarerne av dagens AFP-ordning er aktive og storforlangende. LO-leder Roar Flåthen har ikke full kontroll på sine medlemmer. (Det hadde heller ikke tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla da hun fikk en tredel av delegatene på LO-kongressen mot seg i dette spørsmålet). Statsminister Jens Stoltenberg, LO-leder Roar Flåthen og NHO-sjef Finn Bergesen jr. vet alle at resultatet må være så godt at de misfornøyde blir fornøyd, i det minste at de misfornøyde er så få at de ikke får avgjørende innflytelse på resultatet av en uravstemning. Men da må samtidig regjeringen og LO-ledelsen ha så gode argumenter for en anbefalt løsning at fagorganiserte ikke føler seg lurt og at det preger mediebildet fram til uravstemning eller kommende stortingsvalg.

Jeg tror en streik kan unngås med de forslag som har vært luftet: Den såkalte tosporsmodellen og en utsettelse av innføring av levealdersjustering for AFP-pensjonister. Tosporsmodellen innebærer at den enkelte arbeidstaker selv velger mellom en god AFP-ordning (på linje med dagens) uten rett til å jobbe på si, eller en dårligere AFP-pensjon med rett til å jobbe ubegrenset ved siden av. En utsettelse av levealdersjustering, som betyr at de enkelte alderskull må jobbe lenger for å nå pensjonsalder, kan enten innebære at dette prinsippet først innføres fra for eksempel 2016, eller at justeringen først finner sted etter at de første årskullene har fått sin pensjon etter det nye systemet. Begge deler vil koste penger for staten. Men begge deler vil bevare hele pensjonsreformens hovedformål, nemlig at folk skal jobbe lengst mulig. En utsettelse av et kinkig problem er aldri en god løsning. Denne gangen kan det være det. For om noen år vil man ha høstet verdifulle erfaringer om hvor mange som velger høy og lav AFP og hvor mange som faktisk velger å stå lenger i jobben. Hvis resultatet er at stadig flere jobber lenger, er det trolig større vilje til å imøtekomme sliterne som ikke orker å stå en dag lenger enn til fylte 62 år. Slik kan organiserte, arbeidsgivere og myndigheter kjøpe seg tid og verdifull kunnskap. Det er også politikk på høyt plan. Regjeringen vil få velsignelse for en slik løsning blant forlikspartnerne i Stortinget. Selv den mest innbitte AFP-forsvarer vil vegre seg for å stemme ned en forhandlingsløsning som innfrir alle krav per dato og innebærer en omkamp om et delspørsmål på et seinere tidspunkt. Det måtte være hvis Stein Aamdal og Arne Byrkjeflot føler seg overbevist om at den neste forhandlingsmotparten blir Siv Jensen.

Nå ryktes det at regjeringen ikke har sans for tosporsmodellen. Det er vanskelig å forstå, med mindre det er en tilbakeholdt begeistring, slik at en eventuell tilslutning skal løse konflikten som er under oppseiling. En løsning som utvilsomt ville skapt begeistring er den forsker Knut Røed ved Frisch-senteret har påpekt: Gi alle 62-åringer en gave på 600 000 kroner til fri benyttelse og ferdig med det. Det vil være en klar fordel for grupper med forventet lav levealder siden de vil rekke å ha glede av pengene. Men slike lottogevinster har vi liten tro sosialøkonomer i Finansdepartementet har sans for.