Strengeste straff

Denne uka er jeg glad jeg ikke bærer Kjell Arve Husbys bukser. Uansett hva han har gjort og hvordan det er blitt oppfattet blant de unge idrettsutøverne på Oppdal, er han idømt det moderne samfunns strengeste straff: utstøting lokalt og utbretting nasjonalt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alle som har vokst opp i et tett lokalsamfunn, vet hvor lett fjær blir til høns. Alle kjenner alle, og alle har meninger om alle. Grensen for godtatt atferd granskes og prøves så å si kontinuerlig. Trår du utenfor de opptrukne sirkler, blir du ikke hentet varlig inn, men etterlatt i kulden. Dette er en nådeløs virkelighet. Der finnes det ingen rettsbeskyttelse, forhåndsdom blir den umiddelbare og ofte den eneste dom. De gamle krav fra Habeas Corpus om at klagemålene skal klargjøres og offentliggjøres slik at den anklagede kan forsvare seg mot noe konkret og eventuelt lovbestemt, erstattes av tyngden i det som gjerne oppfattes som rettferdig harme. Det var denne sosiale mekanikken som satte Bjugn på hodet og verdenskartet for noen år siden.

  • I denne virkeligheten kan hva som helst av avvikende atferd for så vidt ende i sladder og utstøting. Men berører saken seksuelt definerte handlinger, kommer det inn en ekstra kraft. Da møter vi ofte en forfølgende og straffende strategi overfor den mistenkte eller anklagede. Dette er jo i det siste blitt avdekket i all sin gru i Lewinsky-saken i USA. Mange forestillinger rundt begrep som seksuell trakassering har utgangspunkt i en seksualfiendtlig tradisjon. Selv naturlige og i vanlig forstand normale uttrykk for varme og hengivenhet kan bli oppfattet som upassende og fordømmelsesverdige.
  • Kjell Arve Husby er en person som er annerledes enn det gjengse. Han er en vittighund, det er nå så. Men han ser jo heller ikke ut som en idrettstrener. En sånn fyr står laglig til når det først går galt i bygdesamfunnet. Jeg glemmer selvsagt ikke at han også har vært en maktperson som har et selvstendig ansvar for å sette grenser i de nære forhold som oppstår mellom trener og unge idrettsutøvere. Det har han åpenbart hatt vansker med å gjøre. Slik sett må han bære skyld for at konflikten oppsto. Hva han ellers må ta ansvar for, er det nå opp til rettsapparatet å avgjøre.
  • Men straffen mot ham blir overveldende fordi det også handler om en person som har nådd berømmelse utenom bygda. Han har spilt en rolle på celebritetenes arena. Han er Se og Hørs og Per Ståle Lønnings mann. Det er det som har flyttet saken ut av Oppdal-samfunnet og over på riksarenaene. Det er mulig å tenke seg at konflikten som ligger til grunn for heksejakten, kunne ha blitt løst innenfor det sivile samfunns rammer. Det er blant annet til det formålet vi har idrettslag og idrettsledere. Men gjennom de innledende grep der både idrettslaget, friidrettsforbundet og til slutt Vebjørn Rodal reagerte med dramatiske beslutninger, ble saken rettsliggjort før den var politianmeldt. Da ble det ikke lenger ett offer, men mange. Selv de som i første omgang følte seg støtt av Husbys tale og handlinger, er kommet under et press de ikke kunne ane da de reagerte mot det de oppfattet som utilbørlige handlinger. Det hviler en tung bevisbyrde på deres skuldrer etter den vending saken har tatt.
  • Dermed er alt i denne saken blitt forstørret. Handlinger som i utgangspunktet ikke var omtalt som kriminelle, er blitt en sak for lensmann og politikammer, og det er tid for hovedstadens kjendisadvokater med den støy de skaper. Nå kritiseres mediene for at saken har fått nasjonale dimensjoner. Det er jo vanlig i dag å gjøre dem til alle ulykkers årsak. Pussig nok er det representanter for advokatstanden som er sterkest i sin mediefordømmelse. Det må bero på manglende selvinnsikt og selvkritikk. For da advokatene kom inn på arenaen, økte jo også dramatikken i saken. Mediene har i hvert fall gitt Kjell Arve Husby en mulighet til å forsvare seg. Da saken kom opp i riksmediene, kunne han slå tilbake. For der lokalsamfunnet i slike situasjoner er nådeløst og uten tilgivelse, er det mulig å kjempe om den store opinionen. Nå skal politi og eventuelt domstolene si sitt. Hvem som vinner da, beror på helt andre faktorer og regler enn dem som har kommet til anvendelse lokalt.