OSS OG DEM: Demonstrasjonen mot Dagbladet i går fremsto nok for nordmenn som eksotisk, og appellene må sees på som et tegn på at muslimene ser på seg selv som «oss» og nordmenn og norske myndigheter som «de andre», skriver Lena Larsen.

Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
OSS OG DEM: Demonstrasjonen mot Dagbladet i går fremsto nok for nordmenn som eksotisk, og appellene må sees på som et tegn på at muslimene ser på seg selv som «oss» og nordmenn og norske myndigheter som «de andre», skriver Lena Larsen. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Striden om Muhammad

Les Lena Larsen forklare hva bråket handler om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

|||Av Lena Larsen
Tidligere leder av Islamsk Råd Norge
Stipendiat ved CULCOM, UiO

Ikke en dag eller ei uke går uten at det skrives om islam og muslimer i media. Siste uke er intet unntak. Denne gangen handlet det om at Dagbladet publiserte en tegning av en gris med Muhammad skrevet på. Tegningen var ment som illustrasjon til en sak om at det lå en lenke til denne tegningen på PSTs hjemmeside. Saken var interessant, ikke minst fordi den kunne tolkes som kritisk på muslimers vegne i forhold til en norsk statsinstitusjon. Usman Rana mener imidlertid at Dagbladet hadde kokt suppe på en spiker, at dette var en ikke-sak, og at publiseringen var unødvendig. Det vil nok kunne diskuteres om det var klokt av Dagbladet å trykke tegningen som illustrasjon. Men det har ikke akkurat vært lett å holde en konstruktiv dialog med alle aktørene, hvorav noen har ønsket å røre i opprørt vann.

Det hadde vært veldig positivt for dialogen videre om Dagbladet offentlig hadde innrømmet at dekning av denne nyheten og publisering av tegningen ikke var helt gjennomtenkt. Å blåse opp denne saken så voldsomt og vie den flere sider, og en førsteside, virker helt uforståelig på mange.

I forbindelse med oppslaget ble presseforbundets leder, Per Edgar Kokkvold, intervjuet, som hovedsakelig framsa sitt mantra om retten til ytringsfrihet. Inntrykket han ga var at han ikke hadde klart for seg at det i dette tilfelle ikke handlet om ytringsfrihet — trykke tegningen for å trykke den — men at tegningen fungerte som illustrasjon til en sak og derfor i seg selv ikke var ment å provosere. Dette var et poeng han burde ha tatt opp og diskutert da han ble intervjuet, slik at han ikke for all framtid blir stemplet som en ytringsfrihetstaliban. Kanskje han kunne spille en mer konstruktiv rolle i å fremme ytringsfrihet gjennom å være mer nyansert? For øvrig en frihet vi alle anser å være et gode. Ikke så rent få opplever å måtte kjempe for ytringsfrihet med livet som innsats i land med muslimsk majoritetsbefolkning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Muslimske drosjesjåfører på sin side oppfattet Dagbladets trykking av tegningen som mobbing, og avholdt aksjoner natt til forrige lørdag. Det kan se ut som om heller ikke de hadde lest Dagbladets oppslag. Å se tegningen fikk dem til å se rødt. «Når dette skjer blir vi helt gale — Muhammad var en veldig viktig person, og vi respekterer ham fra hjertet», forteller drosjesjåføren Muhammad til Morgenbladet den 12. februar.

Høyrepolitiker Aamir Sheikh mener på sin side at det er det verste norske muslimer har vært utsatt for. Han tok initiativ til dialogmøte mellom Mahbub ur-Rahman i Islamic Cultural Centre og konstituert redaktør i Dagbladet, Lars Helle. Muligheten til å få oppklart denne saken og finne en løsning ble heller ikke lettere ved at pressen var til stede med kameraer og rapporterte og intervjuet aktørene.

I skrivende stund avholdes demonstrasjon «til ære for profeten Muhammad» og for å markere misnøye med karikaturene. Noen hundre demonstranter samlet seg for å demonstrere. På fjernsynsskjermen kunne vi se demonstranter som utførte en av de daglige tidebønnene etterfulgt av appeller. I appellene ble ytringsfrihet støttet, men ikke rett til å mobbe, det ble framsatt krav om at Norge må ut av Afghanistan og Darfur, og Islamsk Råd Norge ble kritisert for å ha inngått kompromiss med norske myndigheter under karikaturstriden i 2006, og ikke minst ga konvertitten Yusuf Assidiq uttrykk for at «vi er fremmede, vi vil alltid være fremmede.» Demonstrasjonen fremsto nok for nordmenn som eksotisk, og appellene må sees på som et tegn på at muslimene ser på seg selv som «oss» og nordmenn og norske myndigheter som «de andre».

Et vannskille har funnet sted denne uka. Det er første gang at uenigheter blant muslimer i denne grad har utspilt seg i norske medier. På den ene siden Islamsk Råd Norge, moskeer, og det etablerte muslimske miljøet, på den andre siden sinte unge muslimer som mener at «det måtte gjøres noe». Men før vi går videre: Det er viktig at norske myndigheter ikke feier unge muslimers frustrasjoner under teppet, for ikke alt som tilskrives islam har noe med islam å gjøre. Hva med utdanning, arbeid og en meningsfylt framtid? Situasjonen i den muslimske verden ser heller ikke lys ut, la oss bare minne om Palestina, Irak og Afghanistan. Vi er også vitner til en voksende islamofobi i Norge og i Europa for øvrig. Trykking av en tegning i ei avis blir dråpen som får begeret til å flyte over.

To variabler til har spilt en rolle i ordskiftet denne uka. Erfaring med dialog, og hvordan kjærlighet til og respekt for profeten blir forstått og kommunisert. Som muslim innebærer trosbekjennelsen at man tror at Gud er én og at Muhammad er Hans profet. Det innebærer å følge hans eksempel. Kjærlighet er også med i bildet. «Den som elsker meg, følger meg», sies det om profeten Mohammad. Hva innebærer det så å følge profetens eksempel? Se, det er gjenstand for ulike tolkninger. Innen én tradisjon fra det subindiske kontinentet anses han å ha en spesiell stilling, i det han til forskjell fra menneskene er skapt av lys. I likhet med englene. Denne tradisjonen forkynner en sterk kjærlighet til Profeten, og det er et etisk ideal å vise sterke følelser. Flesteparten av pakistanske muslimer i Norge tilhører denne tradisjonen. Noen har vist dette i det offentlige rom denne uka. Mange muslimer har generelt følt seg såret. Deres profet og eksempel er blitt tråkket på. Demonstrasjonen som ble avholdt ble holdt til hans ære. Noen muslimer vektlegger andre aspekter ved hans liv. Å ha gode relasjoner til ikke-muslimer, vise tålmodighet ved spotting og å være inkluderende. Det handler om å se på seg selv som en av det store «vi», ikke dele verden inn i «oss» og «de andre».

Et slikt syn kan sies å være et resultat av dialogen som har pågått mellom muslimer og ikke-muslimer siden begynnelsen av 1990-tallet. Kontaktgruppa mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd Norge ble etablert i 1993 og er still going strong. Men dialog er også blitt mote: Abid Rajas dialogmøter på Litteraturhuset, i etterkant av Gazademonstrasjonene, fylte fulle hus og en rekke temaer ble diskutert. Ett resultat av dialog er gjerne at virkeligheten ikke fortoner seg like enkel som før man gikk inn i dialogen. Det er en erkjennelse de fleste dialogdeltakere kan skrive under på. Like ofte har man ting til felles over religions- og livssynsgrenser som med sine egne trosfeller. Nye «vi»er vokser fram. Dette er en erkjennelse og kompetanse som IRN sitter på, og som gjør at de ikke framstår som like kategoriske som enkelte andre.

Hva kan vi så lære av den siste ukas hendelser i føljetongen om islam og muslimer i mediene? Jo, man bør lese oppslag grundig, fremme fora for dialog — helst langt unna mediene, respektere at det ikke er nødvendig å demonstrere for å elske Profeten — selv om det må være lov, og la være å komme med lettvint kritikk av hverandre. Moralen er det er ikke noe galt i å utvise klokskap enten man er redaktør, muslim som ønsker å demonstrere eller muslim som ønsker å la være.