Stridsklar

Bør vi egentlig gjenopplive den norske krigsfilmen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er vel bare rett og rimelig. Norge er i krig igjen for første gang siden forrige verdenskrig, og plutselig er interessen for å lage film om «den siste rettferdige krigen» tilbake på 50-tallsnivå. «Max Manus» får premiere til jul, Harald Zwart har sikret seg rettighetene til å spille inn «Ni liv», og nylig fikk Anders T. Andersen støtte til en film om Henry Rinnan.

Dramatisk eskalerende musikk, en tekstplakat fades inn: «Det er fremdeles mange som husker et annerledes Norge». Tyske tropper marsjerer over lerretet, komplett med gamle tanks og kommandorop. «Et nazistisk diktatur. Valgene du gjorde kunne bety liv eller død». Sivile blir brutalt skutt. «Noen nordmenn nektet å innordne seg. De risikerte alt for et fritt Norge». Slik åpner den nesten parodiske traileren til en av de største filmsatsingene her til lands, 50-millionersdramaet «Max Manus». Og hvis snutten gir noen som helst indikasjoner, er det all grunn til å frykte resultatet: Et drama som ikke gjør annet enn å bekrefte de forestillingene vi allerede har om krigen i Norge.

Det er selvsagt litt prematurt å bedømme en film etter en teaser, men filmskaperne selv har vært flinke til å bekrefte det illevarslende inntrykket. – I 1950-åra var vi kjempegode til å lage krigsfilmer som «Ni liv» og «Kampen om tungtvannet». I 1960 ble det slutt på det. Dette blir en viktig film som vi tror kommer til å engasjere, kommenterte produsent John M. Jacobsen tidligere i vinter. – Jeg har båret denne historien med meg siden jeg var 15 år. Jeg leste bøkene til Max Manus, uttalte den 27-årige manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller nylig. Noe sier meg at kritisk distanse til begivenhetene ikke har vært et uttalt mål blant de involverte.

Vi tror vi kjenner den norske krigshistorien. Det var en liten gruppe dristige og ukuelige motstandsfolk mot den store tyske overmakten. Det var gutta på skauen og tungtvann på Rjukan, Kjakan og Kompani Linge. Historiene er ryddige, fattbare og ikke minst befriende fri for moralske gråtoner. En kamp mellom det gode og det onde.

Men den andre verdenskrig var en grenseoverskridende erfaring. Den har store dramatiske og etisk problematiserende muligheter. Krigen lager kaos, setter vante størrelser på hodet, og det moralske kompasset i bevegelse. Derfor problematiserer selv konvensjonelle Hollywood-produksjoner som «Redd menig Ryan» og «Flags of Our Fathers» vår heltemodige oppfatning av krigen. Jean Pierre Melvilles mesterverk «L’Armée des ombres» (1969) handler om den franske motstandsbevegelsen. I stedet for å dvele ved deres heltedåder, er filmen mer opptatt av det fåfengte og planløse ved det hele, om alle de gangene dømmekraften svikter. Her er ingen heroiske attentat eller geniale infiltrasjoner. Kampen presenteres som et Sisyfos-oppdrag der menneskelig feilbarlighet og paranoia dominerer over handlekraften. Det er en film om å være menneske i krig.

Det fins mange urørte historier fra Krigen. Hvorfor repetere en versjon som har blitt gjengitt til det kjedsommelige?