Strikk i strid

Lusa er ikke lenger på gangen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da skuespilleren Paul Ottar Haga kom ut og tok applaus for rollen som gangsterkongen Mackie Kniven i «Tolvskillingsoperaen» torsdag kveld, hadde han tatt på seg en lusekofte. Hele salen lo. Referansen var klar og tydelig: Moderne gangstere går i lusekofte. Terrortiltalte Arfan Bhatti sto smørblid og koftekledd i retten denne uka. Han hadde valgt påkledning i stil med sin nye fengselsvenn David Toska, som også mente dette norskeste av alle plagg var passende for hans selvpresentasjon: Den vanlige, vennlige nabogutten som tilfeldigvis ble innblandet i noe stort og stygt.

Til rekvisitt hadde Toska en melkesjokolade, et lite stykke Norge. Bhatti hadde en appelsin, niste for enhver skitur. Som voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk sa til VG: «Tilfeldig? Neppe». Her kombineres det folkelige med det nasjonale, det avvæpnende med det behagelige, den søte kløe medbringes som trøst når anklagene svir som surest. Retten er en scene, der det er mulig å vise seg fram både for nasjonen og for dommerne. Og særlig for sine egne: I norsk-pakistanske miljøer er det ikke uvanlig å trekke i kofte for å vise norske venner respekt. I retten ble trenden satt allerede for ti år siden, da a-gjengens leder Shahid Rasool møtte i lusekofte. Sånn ble den i hvert fall omtalt, før lusekoftevokterne – en avart av bunadspolitiet – kom på banen. De erklærte at herr Bhatti ikke hadde lusekofte, men en ganske alminnelig strikkegenser. Og det er altså noe helt annet.

Ifølge Annemor Sundbøs bok «Lusekofta fra Setesdal» oppsto den første lus som en hvit maske på svart bunn i en strikket kofte for 150 år siden. Den ble en draktdel på mannsbunaden i Setesdal, og resten er historie. Lusekofta er tegnet på at du er norsk, eller i det minste Norgesvenn. Vi dytter den begeistret på forbløffete gjester, fra «Derreck» og «Festus» til Wangari Maathai. En innsender til kontaktspalta «Noen som passer for meg» presenterte seg slik: «Jeg er passe høy, passe slank, lys med blå øyne, sett på meg ei lusekofte og jeg kunne godt hete Ola Nordigarden». Kofta har fulgt nasjonen i seire og nederlag. OL på Lillehammer gjorde for lusekofta det charterturismen gjorde for bikinien. Noen år tidligere tok hele regjeringer på seg kofter når de skulle på konferanse og bruke den store multiplikasjonstabellen. .

Men hva nå? Avisa Varden rapporterte i fjor høst at unger i grenlandsområdet kastet bestemors strikkeplagg fordi de ikke ville ha «sånn Toska-kofte». En telemarkskunstner ble så opprørt at han utførte et omvendt kulturran: Iført kofte, komplett med lusefinlandshette, tok han seg inn på Høstutstillingen, der han hengte opp sitt eget bilde med liknende motiv. TV2s God Morgen Norge stilte spørsmålet sist onsdag om «lusekofta nå er i fare». Det fornuftige strikkeplagget i ren, norsk ull fra frittgående sau er blitt «gangsterkofte» -et fritt bytte for ranere, rappere, rockere, rånere og andre rovdyr.

Men som med alle trender – de dør fort. Gangsterkofta har allerede fått en utfordrer. Sørlandsutstillingen viser nå en setesdalsburka. Lusa er synlig. Men det er også alt.