Strøm til forvirring

Vi er ikke likestilte. Noen kan spare mye. Betale dyrt. Andre har ikke en kilowatt å gi uten at det går på helsa løs.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VIRKET SOM OM de hadde det godt der de satt, miljøungdommene. De klappet for ministeren og hans regjering. De satt lunt og var lykkelige over de høye strømprisene. I Natur og Ungdom var de sikkert også fornøyde med at årsmøtet fikk landsdekkende TV-dekning. Men i medieregiens nådeløse grep forfalt deres idealisme til kynisme da nyhetene samme kveld berettet om eldre som var døde på grunn av kulda. En bymisjonsprest sto hutrende vred i en av Oslos gater. Han var sint på vegne av gamle og fattige som lider når frosten setter seg i tak og vegger. De har verken penger eller ressurser til å skaffe seg varme for dagen, og enda mindre har de overskudd til å tenke på morgendagen.

I MEDIENES PORTRETT av en norsk vinterdag oppsto det uventede motsetninger og grelle kontraster mellom kortsiktige behov og langsiktig planlegging, mellom midler og mål. De av oss som lever i frykt for neste strømregning, sendte kanskje en usaklig bemerkning til ungdommene: Hvor mange av dere betaler strømregninga sjøl? Hvor mange av dere har barn som skal kles godt i kulda? Hvor mange av dere bor i leiligheter hvor det bare fins en mulighet til oppvarming, nemlig elektrisk strøm? Og mens vi var i det provoserte hjørnet, lot vi også statsråden fra et kristelig parti få sitt: Like høyt som dere snakker om familieverdier, like godt forvalter dere en energipolitikk som tvinger mor og far ut i energitappende ekstraarbeid for å klare økonomien.

SLIK BLIR DET BESTE det godes fiende. Debatten omkring strømprisene er et eksempel på hva som skjer når vi fraskriver oss muligheten til å styre på et avgjørende viktig fellesskapsområde. Aksjoner pipler fram på hvert gatehjørne, politikerne roper om kapp og i alle retninger, forslag til energiløsninger som ligger ti, tjue og hundre år fram i tid kjemper om spalteplass med gamle Anna som fryser i sin leilighet. Mediene er fulle av råd til hver enkelt: Slik sparer du på strømmen.

Og ministeren snakker og snakker og skal utrede om han skal vurdere, men han vet også at det om et par måneder er vår i lufta og at liflig klukking vil følge smeltevannet helt til magasinene.

DE FORVIRRENDE DISKUSJONENE omkring noe som i utgangspunktet er svært konkret, nemlig strømregninga, er avslørende. Først og fremst fordi de viser at liberalisering og markedsstyring ikke samtidig sikrer velferden. I overgangen til utvidet marked glemmes i altfor stor grad kostnadene til sikkerhet og trygghet, og fellesskapsutfordringene forvandles i et altfor stort omfang til individuelle problemer. Derfor vil noen politikere dele statens ekstrainntekter direkte ut til hver enkelt. Dette er den perverterte velferdspolitikk. Lederen av Stortingets energi- og miljøkomité, Bror Yngve Rahm, sier derimot at dersom vi deler ut penger til alle, vil forbruket bare øke. Logikken er på sett og vis den samme i sitt individuelle perspektiv, men her får den en moralistisk begrunnelse. Eller når miljøungdommene velmenende formaner oss alle om å spare. De vil oppdra oss alle sammen.

Poenget er at vi ikke er likestilt.

Noen kan spare mye. Andre har ikke en kilowatt å gi uten at det går på helsa løs. I overgangen fra et velferdssamfunn til et liberalistisk markedssamfunn tapes det solidariske synet for et moralistisk, rettet mot hver enkelt og alle især.

Vi er ikke i samme båt. Det burde vi vite, vi som ser for oss et av de mest illustrerende vinterbildene, nemlig det av ei gruppe mennesker på ski, ventende på noen som er blitt hengende etter. Straks disse har nådd gruppa, fortsetter den å gå.

DET ER ET USKYLDIG komisk preg over ungdommene som i sin iver etter å nå fram til morgendagen, hopper over dagens drama. Tragedien ligger i at ungdommene har rett i mange av sine mål. Det er satset skandaløst lite på andre energikilder, og for en gangs skyld skal Senterpartiets Odd Roger Enoksen få støtte herfra. Han vil bruke ekstrainntektene på nettopp å utvikle annen energi. Det vil være å velge og å styre kursen inn i framtida.

Dernest er det et valg om bymisjonsprestens røst skal ende opp som en påminnelse om den uforpliktende verdien av å ta seg av de svake, eller om den skal forvandles til en målrettet politikk som forsvarer seg selv ved neste kuldebølge.