Strutte litt mindre

Det ble kanskje norskhet i overkant da partene i Midtøsten møtte den amerikanske presidenten i Oslo. Mon vi ikke trengte oss vel mye på? Etter den kalde krigens slutt er Oslo i posisjon til å ta over som «Nordens Genhve» etter at Helsingfors havnet innenfor EU. Men det vil kreve at vi demper oss.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er gode grunner til at ingen sittende amerikansk president har prioritert å besøke Norge, selv etter at reisen til Europa ikke lenger måtte foregå med båt som tok en ukes tid. De tosidige drøftingene mellom president Bill Clinton og statsminister Kjell Magne Bondevik på mandag hadde ikke noe norsk-amerikansk tema som kommer i nærheten av å forsvare et stort anlagt besøk. Clinton kom til Oslo utelukkende fordi han og medarbeiderne vurderte at det var riktig i forhold til framdriften av fredsprosessen i Midtøsten. Den gode tonen mellom presidenten og Bondevik spilte nok mindre rolle. Clinton er jo verdensberømt for sin evne til å få dem han kommer i kontakt med, til å føle seg som universets sentrum.

  • Statsbesøket ble hengt på minnemøtet for Yitzhak Rabin fordi det ikke var til å unngå siden tre konger og en bunke statsministrer tidligere har mislyktes i å få en sittende president til å komme. Det ble altså gjort unna på en formiddag med lunsj der kong Harald holdt en god tale. Men kongen var enda bedre ved middagen om kvelden, og da var statsbesøket over. Kanskje hadde det vært klokere av oss å avstå fra flaggingen, og i stedet benyttet anledningen til å gi fredsbyen Oslo en kjempestart ved suverent å ta imot den amerikanske presidenten på et mer nøkternt arbeidsbesøk med Midtøsten enda mer konsekvent i fokus?
  • Toppmøtet i Oslo viste at Norge har kompetanse til på kort varsel å arrangere hva det skal være. Gjennomføringen var imponerende, særlig tatt i betraktning at tilretteleggerne på statsministerens kontor, i Utenriksdepartementet og på Oslo politikammer bare hadde dager på seg til å få alt på plass etter at Clinton bestemte seg for å komme og dermed gjorde slutt på vinglingen til Ehud Barak.
  • Under den kalde krigen hadde Helsingfors stor glede av å stille nøytral grunn til rådighet for toppmøter og tunge, internasjonale konferanser. Finland fikk understreket sin plass midt imellom, og partene fikk et vel fungerende og kompetent møtested. Oslo i NATO-landet Norge kunne da ikke konkurrere, mens den dimensjonen nå i mange tilfeller er mindre viktig. Samtidig gjør det finske medlemskapet i EU at Helsingfors ikke alltid egner seg like godt som før. Det samme gjelder for Stockholm.
  • Finske diplomater var dyktige til å bruke toppmøtene og konferansene til å etablere kontakter og knytte forbindelser med miljøer og mennesker de ellers ikke fikk lett adgang til. Med Norge utenfor EU og det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet som er under utvikling i Europa, trenger vi slike kontakter.
  • Men ingen vil komme hit dersom de tror de her vil bli påtvunget andre forpliktelser og annet selskap enn det som gjelder hovedsaken. I all vår velvillige fortreffelighet er vi bare interessante i den grad vi kan levere noe partene har direkte nytte av. Norge som sådan har for eksempel ingen naturlig plass i fredsprosessen i Midtøsten. Men et lite antall nordmenns personlige innsats har spilt en rolle over et tidsspenn på snart ti år. Det var Leah Rabin som nevnte en av dem, avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst. Det var her i Oslo det hele begynte, sa hun også. Uten den begynnelsen som foregikk i største hemmelighet, med store muligheter til å mislykkes, ville det som preget Oslo i to dager i denne uka, aldri funnet sted.
  • Parter som er i konflikt og har behov for et sted å møtes med et vertskap som kan legge til rette, kommer ikke for å se på fjorden og utsikten. Vakkert landskap er bare en ekstra bonus. De kommer hit dersom de tror det øker sjansene til å lykkes. Følgelig er det vertskapets diplomatiske kompetanse, personlige egenskaper og dype forståelse av egen plass, funksjon og rolle som «selger» fredsbyen Oslo. Og det vil langt oftere være behov for diskresjon og hemmelighold enn flagg og slottsmiddager.