Stryker Gro-testen

Det er ikke bare hetebølgen som får det til å koke i Arbeiderpartiet, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To sekunder etter at Karita Bekkemellem var på gaten med sitt angrep på regjeringens beslutning om å øke bensinavgiften 1. juli, ble hun avskrevet som bitter. Hun var blitt avsatt som minister og nå var det payback-time. Det var en velkjent dramaturgi. Den forsmådde politiker som skjærer tenner i stortingskafeen. Ingen er mer nådeløs mot sine egne enn partifeller som føler seg dårlig behandlet.

Men om Bekkemellem ble lansert som frontfigur for et bensinopprør, var hun likevel ikke den toneangivende. Hun er på vei ut av politikken og kan alltids bedyre at hun nå er fri til å si det som det er, men et ensidig angrep på bensinavgifter er og blir populistisk og i strid med Arbeiderpartiets politikk. Mer interessant er murringen i resten av stortingsgruppa, som har fått med seg at avgiftsøkningen er en del av et tverrpolitisk klimaforlik, men er pottesur på regjeringen for elendig politiske timing.

Finansfraksjonen på Stortinget tryglet regjeringen om å utsette avgiftsøkningen til 1. januar. Ta den heller med i statsbudsjettet for neste år som en del av en større klimapakke, som ville inneholde både pisk og gulrot og vise velgerne sammenhengen mellom avgifter og lettelser i miljøpolitikken. Fotfolket på tinget visste hva som ellers ville skje. De har sett målingene. De har gjort regnestykkene. Mange av dem er i faresonen, og en avgiftsøkning på bensin er dråpen som kan sende dem ut av Stortinget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i regjeringskvartalet hadde man andre bekymringer. SV presset på og trengte en seier. Det var finansminister Kristin Halvorsen som skulle sole seg i avgiftsglansen på den internasjonale miljøkonferansen i Sarpsborg denne uka, mens Ap-representanter må betale prisen for et regjeringssamarbeid flere har mistet troen på. Når krybben er tom bites hestene, og når meningsmålingene nærmer seg det fatale valgresultatet fra 2001, begynner tålmodigheten med samarbeidspartnerne å ta slutt.

Det er ikke bensinopprør i Ap. Spør du representantene er det ingen flom av e-poster i innboksen deres fra frustrerte velgere. Transportnæringen klager sin nød, ja, men den vanlige velger er informert nok til å se at det ikke er regjeringens femøring som parkerer bilen. Inntil de lar seg blende av debatten. Det er dette politikk handler om, å forutse at en avgiftsøkning på fem øre gir deg skylda for at velgerne må betale over 13 kroner literen ved pumpene. Det er jo søtt at samferdselsminister Liv Signe Navarsete sier like ut at folk har misforstått. Hun må vite at politikk ikke er så rasjonelt.

Opprøret blant Ap’s egne er irrasjonelt. Eneste grunnen til å ta støyten med å gå ut mot egen regjering er å håpe at den snur. Det vet de at den ikke gjør. Bensin er ikke en vinnersak for Ap. Partiet prøvde i ren desperasjon å kutte avgiftene i 2001 uten at det skaffet dem en eneste velger. Dermed framstår opprørerne som nyttige idioter for Frp, og de strøk Gro-testen med glans. Gro Harlem Brundtland har etterlyst politikere med mot til å ta upopulære grep i klimapolitikken. Men er det egentlig så veldig modig å øke avgiften med lusne fem øre? Det er langt ifra nok til å endre folks bilbruk, men mer enn nok til å hisse på seg velgere. Gros partifeller på tinget må unnskyldes for å være frustrerte over en regjering som ser ut til å gjøre hva den kan for å støte velgere fra seg.

Når vi bare forteller alt vi har gjort, vil velgerne forstå, hevder Martin Kolberg optimistisk. Drøm videre. Ingen regjering blir valgt på det den har gjort, men på det den skal gjøre. Arbeiderpartiet vil se tilbake på denne perioden som en misbrukt sjanse til å gjøre de viktige tingene. Flertallet ble brukt til brede nasjonale forlik som også en mindretallsregjering kunne framskaffet. Men hvor var de dristige grepene, hvor var prioriteringene som tydelig skiller dem fra opposisjonen, hvor var nettopp motet Gro etterlyste? Ikke i helsepolitikken, ikke i fattigdomsbekjempelse, ikke i skolepolitikken, ikke når det gjelder likelønn, bare for å nevne noen områder Ap lokket velgere med i valgkampen for tre år siden. Bensinopprøret i Ap har mindre med bensin å gjøre og mer med mangelen på gass. De begynner å miste tålmodigheten på Stortinget. Meningsmålingene tyder på at velgerne allerede har gjort det.

Det store rødgrønne prosjektet kan ende i en smålig krangel om fem øre på bensinavgiften. Eller som Aftenposten regnet ut, det hadde kostet Erna Solberg en krone og 20 øre ekstra å kjøre fra Oslo til Bergen etter avgiftshoppet. Veien til regjeringskvartalet er enda kortere.