Stua borte, men hjemme best

Stua er vekk. Vegger og vinduer er blåst bort. Men alle atten er i god behold, og enige om at tross alt er hjemme best.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VIDOR, øst i Texas, (Dagbladet): -  Jeg ba «our good Lord» om å gi oss et sted å bo, og det gjorde han, sier Geral Lawhon tilfreds og ser på skadene etter den humørsjuke orkanen «miss Rita».

Kona Betty tørker bort ei tåre og tørker vann av fotografier som ligger strødd over det klissvåte vegg-til-vegg teppet. Det kunne vært verre.

Trærne ligger strødd

Klokka er ti om morgenen, døgnet etter at Rita feide over Texas.

I den lille byen Vidor har Betty og Gerald Lawhon, barn, barnebarn og oldebarn akkurat kommet hjem. Trær ligger strødd over alt. Det er umulig å kjøre fram til huset deres. Furuene sperrer veien som ligger helt under vann.

Det er bare å vasse, konstaterer Betty. Med et stort smil inviterer hun oss hjem på inspeksjon.

-  Pass opp for slanger, råder Geral.

Han forteller at de planla evakueringen allerede sist mandag. Hele familien dro to dager seinere. De kjørte 230 kilometer nordover for å komme i sikkerhet.

FORSKREKKET: Følelsene tar overhånd når Betty Lawhon ser skadene som orkanen Rita har påført det kjære huset hennes. Christian på åtte er lei seg over ødeleggelsene. Alle foto: Linda Næsfeldt
FORSKREKKET: Følelsene tar overhånd når Betty Lawhon ser skadene som orkanen Rita har påført det kjære huset hennes. Christian på åtte er lei seg over ødeleggelsene. Alle foto: Linda Næsfeldt Vis mer

Fant taket hos naboen

Det var ikke snakk om å splitte lag. Det er ikke første gangen de evakuerer.

Det er 35 grader i den fuktige lufta, og alle er slitne. Men det er godt å komme hjem. Betty vasser resolutt videre. I hagen til naboen ligger noe som virker litt kjent; flere meter med bølgeblikk og diverse treplanker. Åtte år gamle Christian vet hva det er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Det er jo taket ditt!

Oldefar Geral nikker. Han frykter det verste ettersom vi nærmer oss huset der han har bodd i tretti år.

Fjortenåringen Steven er først framme, men Betty er kjapt på pletten. Hun vil inn først.

-  Dette er tøft

Selve huset har klart seg utmerket tross «Miss Ritas» vrede, men ikke stua - som var bygd på seinere. Vegger og tak er borte. Vinduene ligger knust på terrassen. Tilbake står en sofa, TV, en lenestol, spisebord og stoler. Alt er vått.

Det blir for mye for Betty. Følelsene tar overhånd. Hun forsvinner inn på kjøkkenet.

-  Dette er tøft.

Ingen slipper inn

Snart er smilet og pågangsmotet tilbake.

Geral er pensjonist og mener at det er bare å begynne å bygge igjen.

I byen Orange like ved er nitti prosent av veiene blokkert. Politiet nekter folk å vende hjem. Det er for farlig.

Strømkablene henger og slenger eller ligger helt nede.

-  Ingen får slippe inn, heller ikke dere, sier en vennlig, men myndig representant for Texas State Troopers til Dagbladet. Delstatspolitiet hadde i går plassert en politibil ved hver avkjørsel fra hovedveien i området.

-  Det er ikke trygt å bevege seg der inne. Ingen får komme hjem, ikke en gang for å se om hjemmet deres har fått skader. Vi patruljerer og forsikrer oss om at ikke uvedkommende bryter seg inn. Dette er ikke tida for sight seeing, fastslår lovens lange arm.

Det er dessuten verken mat, bensin, telefon eller vann- og strømforsyning i området.

En eim av gass

Stengte moteller, burgersjapper og supermarkeder ligger på rekke og rad, utdødd. Eimen av gass ligger over mange av boligområdene der det ikke er en sjel å se.

På hovedveien like ved suser kolonner av militære kjøretøy og ulende ambulanser. Altfor mange venter på hjelp.

En skokk selskapssjuke hunder følger ivrig etter Dagbladets reportere. Vann har de i alle fall nok av.

HJEMME: - Vi skal bygge ny stue, sier Geral Lowhan og kona Betty. Også tippoldefar Frank er glad for å være hjemme.