Stygg amerikaner

President George W. Bushs høyreradikale snuoperasjon i sikkerhetspolitikkenirriterer USAs allierte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I VALGKAMPENsa presidentkandidat George W. Bush at omverdenen ville vende seg mot USA dersom supermakten opptrådte arrogant. Et liknende syndrom ble for førti år siden beskrevet i boka «Den stygge amerikaneren», som ble en bestselger da den kom ut i 1959.

Om boka er glemt i dag, er boktittelen blitt stående som en beskrivelse av supermakten som går fram uten å bry seg om å sette seg inn i språk, lokale seder og skikker eller tar andre hensyn enn det den selv finner for godt. Skjønnlitterært har Graham Greene beskrevet følgene av slik arrogant uvitenhet i romanen «Den stillferdige amerikaneren» som både forklarer og forutser utviklingen av USAs katastrofale engasjement i Vietnam.

President George Bush mente ikke det han sa i valgkampen, og har samlet mange «stygge amerikanere» rundt sitt rådsbord. USAs militant konservative har fått bredt gjennomslag for sin hovedtanke om at USAs egeninteresse skal overstyre alle andre hensyn i amerikansk utenrikspolitikk. En politikk som minner om Barry Goldwaters brutale nasjonalisme i valgkampen mot Lyndon B. Johnson i 1964, ser ut til å bli en hovedlinje i den nye administrasjonens utenrikspolitikk.

MIDT I JUNI møter president Bush USAs europeiske allierte under EUs toppmøte i Göteborg. De offisielle uttalelsene vil forsikre at de atlantiske båndene fremdeles er sterke, mens det egentlig er gjensidig uro og irritasjon som dominerer forholdet.

Den tyske kansler Gerhard Schröder har latt det lekke ut etter sitt besøk i Washington at han ikke oppnådde noen konstruktiv dialog med George Bush. Det er blitt mer enn en pinlig episode at Bush hadde trøbbel med å huske Schröders navn. Frankrike har utløst en krise i forholdet mellom USA og FN ved å bidra til at USA ble stemt ut av FNs komité for menneskerettigheter.

Foran toppmøtet i Göteborg har amerikanske diplomater reist Europa rundt for å berolige og forklare presidentens nye atompolitikk og hans nye forsvarskonsept. President George Bush som fikk en halv million færre stemmer ved presidentvalget enn Al Gore, og måtte ha hjelp av det konservative flertallet i amerikansk høyesterett for å bli president, går mer høyreradikalt til verks både i innenrikspolitikken og utenrikspolitikken enn selveste Ronald Reagan gjorde etter sine overbevisende valgtriumfer.

Bush startet med å torpedere det mangeårige, internasjonale arbeidet for en klimapolitikk som var nedfelt i Kyoto-protokollen. Samtidig trakk han tilbake USAs støtte til forsoningspolitikken til nobelprisvinner Kim Dae-jung i Sør-Korea, og utfordret Kina i Taiwan-spørsmålet. EU reagerte med å sende en forhandlingsdelegasjon til Nord- og Sør-Korea.

NÅ HAR DEN høyreekstreme fløyen i amerikansk politikk også fått gjennomslag for å undergrave etterkrigstidas nedrustningsregime basert på bindende, forpliktende og kontrollerbare internasjonale avtaler som innebærer informasjonsutveksling og kontrollmuligheter.

Høyredreiningen i amerikansk sikkerhetspolitisk tenkning blir beskrevet som et paradigmeskifte, altså en endring av selve fundamentet for amerikansk sikkerhetspolitikk. De mest høyreradikale blant presidentens rådgivere vil kvitte seg med alle avtaler og traktater som begrenser amerikansk handlefrihet. Disse ønsker også å kvitte seg med prøvestansavtalen fordi det raskt kan bli nødvendig å prøve ut nye atomvåpen både til stjernekrigsprogrammet og andre prosjekter.

DE EUROPEISKE stats- og regjeringssjefene som møter Bush i Göteborg, ser at den nye presidenten er lite lydhør for de allierte landenes syn og vurderinger, og i stedet presenterer amerikansk politikk i lett tilslørt ultimatums form.

Ingen ønsker å skape ekstra problemer i forbindelsene mellom USA og Europa, og mange legger stor vekt på at president Bush sier han vil drøfte sine stjernekrigsplaner med allierte land. De mest velvillige sier at Bush i sin tale den 2. mai først og fremst markerte avstand til de høyreekstreme i det republikanske partiet og i Kongressen. Det blir også understreket at Russlands president Vladimir Putin har reagert behersket på utspillene fra Bush.

Men dette legger antakelig for liten vekt på at Bush nå setter ut i livet et høyreradikalt, politisk program som er blitt finslipt av hans rådgivere mens de ventet på makten i de velstående, konservative «think tanks» som for lengst har brutt hegemoniet til Brookings og andre mer liberale leverandører av rådgiver til maktskiftene i Washington.