Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Stygt og pent

En forsømt smaksdommer vender tilbake.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOM DEL av Nasjonalmuseets pågående utstilling av nyervervelser, «Samle sammen», stiller Kunstindustrimuseet nå ut et art deco-inspirert møbel fra 1938 med tilnavnet «Osloskapet». Skapet, med sin påkostede utsmykning i såkalt intarsia-teknikk, forteller to interessante historier om 1900-tallets norske kulturhistorie. For det første vitner det luksuriøse møbelet, med sitt glamorøse Oslo-skyline-motiv og sine assosiasjoner til New York, om mellomkrigstidas hovedstad som en gryende metropol under internasjonal innflytelse.

FOR DET andre peker skapet mot historien om mannen som - sammen med sin kone Karen - tegnet det. Han het Odd Brochmann, var arkitekt, NTH-professor, barnebokforfatter, smaksmisjonær og allestedsnærværende folkeopplyser gjennom mange tiår, og fortjener en mer betydningsfull plass i kulturhistorien enn han har fått. Den som de siste åra har gitt ham omfattende, om enn ikke utelukkende flatterende omtale som «Norges fremste læremester i hjeminnredning», er Kjetil Rolness, som i «Med smak skal hjemmet bygges» slår fast: «Med sin skrivebordsformel velvære = ro = anonymt interiør, hadde Brochmann effektivt renset hjemmet ut av boligen».

BROCHMANN er nemlig aller mest berømt som forfatter av funksjonalistklassikerne med de, sett med vår tids øyne, fabelaktige titlene «Om stygt og pent» og «Den nye bok om stygt og pent». «Det er ikke alltid så greitt å vite hva som er stygt og hva som er pent. Men å lære det er aldri for sent», reklamerte Cappelen i 1953 på baksiden av «Om stygt og pent». For selv om Brochmann skrev at man skulle være forsiktig med å pådytte folk «oppskrifter og løftet pekefinger» i smaksspørsmål, gjorde han ikke annet selv. Med egentegnede illustrasjoner forklarte han tålmodig folket forskjellen på stygge og pene hjem. Under en tegning av en rekke bilder hengt på skrå nedover veggen, instruerer Brochmann at «Urolig = stygg billedopphengning». I 1959 var han ifølge Rolness jurymedlem i «Penere hjem»-aksjonen, der over 100.000 nordmenn deltok i konkurransen om en Brochmann-tegnet enebolig. De 10.000 finalistene konkurrerte om å innrede den best mulig. Men ifølge Brochmann var mye «med respekt å melde hinsides all fornuft».

OM UTSAGN som «Det som ikke lar seg registrere, passe inn i en eller annen form for system, virker ubehagelig - det er stygt, til alle tider» i dag kaller på latteren, var Brochmann, gjennom sitt virke i «Oslo Byes Vels Boligundersøkelser», en mann med genuin interesse for hvordan folket faktisk bodde. Men i åpningen av sin pussige bok «Intellektuelle i alle land-» avslører Brochmann hvor han føler seg mest hjemme: «Merkelig nok har jeg ennu ikke kunnet venne meg av med å fare lett sammen når jeg i selskapslivet, altså selv når det skjer på en intetsigende og rent konversabel bakgrunn, blir stillet overfor det helt banale spørsmål: Si meg, hr. professor, tror De på sjelevandring? Sist det hendte meg, var under middag hos en boktrykker, hvis kulørte presse nu har gitt ham muligheter for en mer subtil dyrking av kunst og kultur, og dermed også av meg.»