Styrer mot EU

KØBENHAVN (Dagbladet): Den som så finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen bevege sin energiske kropp fram mot podiet på Euro-konferansen i København forleden, var ikke et sekund i tvil om hvor han styrer. Han vil bare ikke si det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det han sier, er at norsk økonomi vil måtte holde den samme pris- og kostnadsvekst som den europeiske sentralbank legger opp til. Ellers vil vi svekke vår konkurranseevne. Han sier videre at nordmenn må belage seg på å betale en noe høyere rente på sine lån enn innbyggerne i euro-sonen, en slags risikopremie. Og han sier at den norske krona vil bli mer sårbar for spekulative angrep når den blir en av få valutaer utenfor den europeiske økonomiske og monetære union (ØMU). Han har formodentlig rett i alt sammen. Men derfra til å trekke som naturlig konsekvens at Norge hurtigst mulig bør søke EU-medlemskap, det får ikke de listigste journalister lokket ham til. Det skal ikke sies før det blir et rungende folkekrav, en gang i neste stortingsperiode.

  • Hvis statsminister Poul Nyrup Rasmussen får det danske folket til å si ja til dansk deltakelse i ØMU den 28. september, og Göran Persson etter hvert får svenskene til å gjøre det samme, vil 70 prosent av vår samhandel skje med land som har Euro som betalingsmiddel. Fra 1. januar 2002 kommer eurosedlene i omløp. Et halvt år seinere forsvinner franc, mark, pesetas, escudos, drakmer og kanskje også svenske og danske kroner, på museum. Da vil de økende og kjøtthungrige horder av nordmenn som handler flesk i Sverige og de som synes det er skjønt å være norsk i Danmark, venne seg til euro som betalingsmiddel. Og hvis matvarepriser og renter holder seg lavere der, for ikke å snakke om når prisen på alkohol stuper i Sverige, vil det ventelig gi seg utslag i meningsmålingene om nordmenns holdning til EU. Men debatten med de tungtveiende argumenter og om de tunge krefters dynamikk er forbløffende fraværende i Norge.
  • I Danmark er den politiske temperaturen på tidlig nittitallsnivå. Motstanderne av ØMU har vind i seilene, og statsminister Poul Nyrup Rasmussen er tydelig nervøs for et neiflertall. Etter sommerferien har han få uker på seg til å ta innersvingen på Junibevegelsen. Argumentasjonen fra begge sider er velkjent og minner om vår egen EU-strid for seks år siden. Med den forskjell, ifølge Nyrup, at de gamle EU-strider ikke kan sammenliknes med denne. Euroen er der, enten vi liker den eller ei. En rapport fra danske Unibank konkluderer med at en krise for den danske krone kan øke oppslutningen om euro. Det harmonerer med meningsmålingene som ble tatt opp her i landet under valutauroen og renteøkninger som skjedde i kjølvannet av Asia-krisa for få år siden. Da var det klart flertall for medlemskap i en union hvor renta lå på det halve. Så uregjerlige som markedskreftene er, skal vi ikke se bort fra at det oppstår et ubehagelig press mot den danske krona i ukene før den 28. september.
  • Men foreløpig forsøker myndighetene å overbevise med argumenter. «Den selvstendighet mange tror vi mister, har vi allerede mistet gjennom globaliseringen,» sier Nyrup Rasmussen. «Man kan ikke miste det man ikke har,» var den finske sentralbanksjef Matti Vanhalas versjon av samme argument på Nordisk Ministerråds Euro-konferanse. Begge viser til at dansk økonomi er så knyttet til de øvrige EU-lands at det eneste man oppnår ved å beholde krona, er å være uten innflytelse i den europeiske sentralbanken som bestemmer rentenivået. Nå har dessuten EUs ministerråd utviklet seg til å bli det rene sandpåstrøingsorgan etter at de 11 ØMU-medlemslandene har snakket sammen. Den nederlandske finansminister Gerrit Zalm viser til at den nederlandske sentralbanksjef har én stemme i ESBs styre, på samme måte som Tysklands. Danmark er bundet til den pengepolitikk som utformes der, men har ingen slik innflytelse. Danmark er allerede en del av maskineriet, men kan ikke bruke alle knappene, sier Zalm.
  • Nå vil riktignok et medlemskap i ØMU fjerne en knapp fra alle deltakerlandene. Nemlig den nasjonale pengepolitikk som instrument for regulere temperaturen i økonomien. Da gjenstår inntektspolitikken og finanspolitikken. Og når sentralbanksjefen i Frankfurt har bestemt at inflasjonen skal være under 2 prosent, er ikke handlingsrommet stort der heller. Men det er det heller ikke for oss som står utenfor. Slik er det, enten vi liker det eller ikke.

stein.aabo@dagbladet.no