Styring på universitetene

I debatten om reformer av høyere utdanning og forskning er det foreslått å avskaffe den akademiske selvforvaltningen av grunnenhetene ved universitet og høyskoler. Departement og statsråd overveier å erstatte kollegialt valgte instituttbestyrere med direktører tilsatt av den sentrale ledelsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har vært hevdet at den eksisterende ordningen gir svak styring og at bestyrerjobben er lite attraktiv. Endringsforslaget kan få store og utilsiktede konsekvenser. Det er grunn til å be departementet om å tenke seg om før saken går til Stortinget.

Mange norske universitetsmiljøer sliter unødig tungt, men dette har lite eller ingenting med styringsordningen å gjøre. Det viktigste i dagens situasjon er å stimulere til innsats, faglig engasjement og best mulig kvalitet på forskning og undervisning. Det er umulig å få til dette uten å styrke de kollektive institusjonene og den lagånden som finnes, og uten å gjøre universitetskarriere og fagmiljø tiltrekkende for unge talenter. Da er grepet med eksternt ansatte direktører lite velegnet. Dette innebærer snarere et forsøk på å styre og kontrollere fagmiljøene mot hårene, til irritasjon og motstand. På et universitetsinstitutt vil slik styring i beste fall være fåfengt, i verste fall direkte nedbrytende.

Misforståelse

Det ligger en grunnleggende misforståelse bak slike styringsideer. Et vitalt fagmiljø lar seg verken skape eller opprettholde ved hjelp av byråkratiske kontrollordninger. Slike ordninger vil tvert imot virke innsatslammende og motvirke søkningen av kvalifiserte og engasjerte forskere til universitetene. Fordi teknokratiseringen øker, vil den foreslåtte styringsordningen gjøre en universitetskarriere mindre forlokkende enn den allerede er blitt. Sviktende rekruttering til forskning og lærerstillinger i høyere utdanning er i dag hovedproblemet for Norge som kunnskapsnasjon.

Enkelt

Dersom faglig ledelse skal ha legitimitet, må den springe ut av fagmiljøet selv. Det er et poeng å styrke faglig ledelse ved grunnenhetene, som departementet er opptatt av. Den konstruktive måten å gjøre dette på er å gjøre bestyrerstillingene mer attraktive for vitenskapelig ansatte. Det er svært enkelt. Det gjøres ved gode muligheter til forskningsassistanse for bestyrer, ekstra lønnstilskudd og gunstige forskningsterminer når bestyrerperioden er over. Slike reformer er allerede påbegynt, og mange steder virker de fint. En instituttledelse trenger handlingsrom for å kunne prioritere innsats innen forskning og undervisning, men det er ressurstilførsel som kan sikre et slikt handlingsrom, ikke en sentralt utpekt bestyrer.

En instituttledelse skal også kunne gripe inn når noe eller noen fungerer dårlig, og her er tillit og faglig autoritet helt avgjørende. Uten slik kollegial oppslutning vil styringsforsøk bli slag i luften.

Svak autoritet

Feilen ved reformforslaget ligger i selve modellen for styring av miljøer for grunnforskning og forskningsbasert undervisning. Det fins selvsagt mange eksempler på bestyrere som har fylt oppgaven motstrebende og uten særlige kvalifikasjoner. Enkelte direktører av den nye typen vil sikkert også kunne fungere utmerket i fagmiljøet. Problemet er at en malplassert leder av den siste typen vil kunne gjøre atskillig mer skade enn den første, samtidig som spillerommet for kollegial korreksjon i neste periode vil mangle. Det er ingen som helst grunn til å tro at reformen vil styrke den faglige styringen på grunnivå. Tvert imot vil reformen gi bestyrere med svakere autoritet innad.

Det ligger gode hensikter og vilje til forbedring bak forslaget om ny styringsordning. Vi risikerer imidlertid at feil diagnose fører til en medisinering som forverrer pasientens tilstand. Norsk forskning og norske universiteter har ikke så mye å gå på at myndighetene bør ta sjansen på dette.