Styrk barnevernet!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BARNEVERN: For snart 20-år siden overtok Brundtlandregjeringen 3, og barn var den gang satt opp som ett av regjeringens hovedsatsingsområder. Matz Sandemann var blitt statsråd, det ble igangsatt en treårig handlingsplan for barnevernet, og det ble fremmet et budsjett på totalt 1.3 milliarder, noe som var en sensasjon og flere ganger større en tidligere budsjettforslag.

Nå trengs et nytt løft. Det har vært en kraftig økning av antall barn med tiltak i barnevernet, fra ca. 20.000 i 1996 til 42.626 i 2007. Ca. 10 prosent av alle barn vil få hjelp av barnevernet i løpet av oppveksten. De aller fleste barna mottar ulike hjelpetiltak, alt fra opphold i besøkshjem til økonomisk støtte, plass i barnehage eller oppfølging av miljøarbeider/støttekontakt. Men det er også et økende antall barn som opplever å være i barnevernets omsorg, ca. 10.500. De fleste er plassert i fosterhjem, imidlertid er det også en økning av antall barn som er på ulike typer institusjoner, ca. 3000.

Det ensidige fokuset på hjemmebaserte tiltak, og fosterhjem har gått på bekostning av utvikling av institusjonstilbudet for utsatte barn og unge. Nedbyggingen av institusjonstilbudet handler i første rekke om økonomi, fordi familiebaserte tiltak eller en fosterhjemplass er billigere enn institusjon. Fosterhjem kan være et godt tilbud for mange, men mange barn har så store relasjonsskader at fosterhjem ikke kan imøtekomme barnets behov. Det er altså ikke slik at hvis man ikke kan være hos sin biologiske familie, så er en fosterfamilie det beste alternativet. Det vet vi fordi mange fosterhjem «sprekker», da familien ikke klarer belastningene.

Det trengs en snarlig opptrappingsplan for både kommunalt og statlig barnevern, både når det gjelder ansatte og kompetanse. For å holde tritt med den store økningen i saker, trengs det umiddelbart ca. 1000 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Kravene til sosialarbeiderne om kunnskap og handlingskompetanse overfor barn og deres familier øker. Den forskningsbaserte kunnskapen innen feltet må også styrkes. En fortsatt treårig utdanning av profesjonene i barnevernet viser manglende forståelse og verdsetting både av de mest utsatte barna og deres familier, men også av barnevernsarbeiderens yrkesutøvelse. Har den korte utdanningen sammenheng med at tjenestene de gir er til de aller svakeste i samfunnet?

Barnevernet er helt avhengig av tillit og legitimitet i befolkningen og støtte fra politisk hold hvis de skal kunne utføre sitt arbeid med å hjelpe utsatte barn og unge. Når det er politisk vilje, har det vist seg fullt mulig å fordele økonomiske ressurser slik at alle sikres gode oppvekstvilkår. Langt mer komplisert er det å sikre at alle barn får dekket sine behov for trygghet og omsorg. Dessverre tyder mye på at goder har en tendens til å hope seg opp hos de barna som på forhånd ha mest. Hvilke politikere og partier tar denne store utfordringen, og gir barnevernet et løft, som for 20 år siden?