Styrket tro på en ren idrett

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Når verdens idrettsledere for første gang har underskrevet en felles antidopinglov, går det an å tro på en ren idrett igjen. Ikke i hver enkelt gren eller i hver eneste konkurranse, men som en global forståelse av det eneste som gjør det verdt å vinne i idrett: at de som er med ikke jukser. Det i seg selv er en historisk begivenhet.
  • Beslutningen på antidopingkonferansen i København denne uka om at framtidas juksere skal miste alle sine medaljer fra de aktuelle mesterskapene, at førstegangsstraffen automatisk blir to år og at den internasjonale testingen kommer uanmeldt hvor som helst, er et avgjørende steg mot en felles kulturforståelse. Det er nettopp ulik kultur som ga dopingoppsvinget sist på 1900-tallet. Først gjennom kommunistregimenes organiserte statsdop for å vinne nasjonal ære og så med boomen i idrettsøkonomien, som presset utøverne til å ta sjanser alene for å tjene mest mulig.
  • Det eventyrlige lønnsnivået i internasjonal idrett er der fortsatt, men metodene for å vinne vil nå bli utfordret på en annen måte. I første omgang i OL og mesterskap organisert gjennom de største særforbundene, men kanskje også etter hvert i de dopinfiserte amerikanske lagidrettene. Ved å rette søkelys på dop som et globalt moralsk problem øker i hvert fall presset på det amerikanske næringslivet som finansierer moroa i basket, hockey og amerikansk fotball.
  • Dette gjennombruddet i antidopingarbeidet hadde ikke vært mulig uten de store politiske forandringene både i Europa og i Asia. Med kommunistregimenes fall og Kinas økte trygghet som økonomisk supermakt, er behovet for å drive politikk gjennom idrett blitt atskillig mindre. Samtidig har Den internasjonale olympiske komité (IOC) skiftet både lederstil og frontfigur. Med den nye IOC-sjefen Jacques Rogge har bevegelsen fått en dynamisk moderniserer med kraft til å gjøre idretten til det vi liker å se den som: en lek til glede for mennesket.