Sudan som trumf

150 norske soldater i den irakiske ørkenen skaffer ingen rød løper i Washington, men det gjør fredsgjennombruddet i Sudan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR SATT

utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson med Sør-Sudans opprørsleder og den sudanske regjeringens visepresident på de kenyanske høyslettene. Frafjord Johnson ankom kledelig noen dager etter at USAs utenriksminister Colin Powell besøkte de samme høyslettene. Men det er Norge og Frafjord Johnson som har mye av æren for at de sudanske kamphanene endelig sitter ved samme forhandlingsbord. Det la da heller ikke Colin Powell skjul på i sine mange samtaler under Irak-konferansen i Madrid før helga. Dit kom han direkte fra fredssamtalene i Kenya med håp om en avtale før nyttår. Og Sudan er viktig for Bush-administrasjonen. Fredsgjennombruddet i Sudan er en etterlengtet avveksling fra den USA-administrerte elendigheten i Irak og Afghanistan. Endelig kan Colin Powell ta med seg fredshåp og optimisme hjem til Washington. Det er lenge siden sist.

TO MILLIONER

har mistet livet, og fire millioner er fordrevet fra sine hjem, som resultat av borgerkrigen i Sudan. Den hovedsakelig kristne befolkningen i sør reiste seg i 1983 mot den muslimske sentralregjeringen i nord. Siden den gangen har kampen om selvstyre for Sør Sudan, religiøs lovgivning og oljeressurser rast fram og tilbake. Fredsforsøkene har vært mange, men tilbakeslagene like mange. Norske humanitære organisasjoner og kirkelige nettverk har siden 60 og 70 tallet vært tungt inne i Sudan. Det var også utgangspunktet for at Norge fikk en rolle i forsøkene på å skape fred. Utviklingsminister Frafjord Johnson har i to perioder som minister opparbeidet seg et personlig forhold til flere av de sentrale aktørene i konflikten, og da særlig til den sørsudanske opprørslederen John Garrang. Få utlendinger, hvis noen, har slik tillit hos Garang som Frafjord Johnson. Hun kan ta en telefon til Garang å lese ham teksten hvis nødvendig, og det var nettopp det som måtte til for å få Garrang til å sette seg ved samme forhandlingsbord som Khartoum-regjeringen. Britene, med sine gamle koloniale bånd til regjeringen i Khartoum, har spilt Norges rolle i nord. Og i kulissene har USA sittet, stadig mer aktivt engasjert. Fortsatt skal flere spørsmål løses, men aldri har partene vært nærmere en avtale. Og nå er USA inne med hele sin tyngde. For Sudan står høyt, svært høyt, på USAs utenrikspolitiske prioriteringsliste.

NOE AV DET FØRSTE

George W. Bush gjorde som ny president, var å omdirigere amerikansk politikk overfor Sudan. Under Clinton var Sudan, landet som huset Osama bin Laden fram til 1996, pariakaste. Men mange av Bushs konservative bibelvenner var besatt av å hjelpe sine kristne brødre og søstre i Sør-Sudan. Bush var også personlig engasjert, og lidelsene i Sudan fikk prioritet da han overtok. Da Khartoum-regjeringen valgte å samarbeide i kampen mot terroren etter 11. september 2001, åpnet det seg nye muligheter for amerikansk medvirkning til en forhandlet fredsslutning i Sudan. Pressgruppene i USA, kristne som afroamerikanske, holdt hele tida trykket mot Bush-administrasjonen oppe. Noen av de røffeste senatshøringene på Capitol Hill har dreid seg om amerikansk Sudan-politikk. Og hele veien har Norges rolle i Sudan vært viktig for Bush-administrasjonen.

I UTENRIKSPOLITIKKEN

handler det om tilgang til internasjonale beslutningstakere, ikke minst for et utenforland som Norge. Og spesielt i ei tid da verden flyter og NATO-medlemskap og geografisk plassering ikke lenger gir gratispoeng. Norske utenrikspolitikere er i dag ikke mer interessante enn de selv gjør seg, og i dagens Washington er den norske fredsinnsatsen i Sudan mange ganger mer verdifull enn årets langt mer omtalte utenrikspolitiske øvelse: stasjoneringen av noen skarve, men kostbare, norske soldater i den irakiske okkupasjonssumpen. Bondevik sendte soldatene som politisk støtte til USA og okkupasjonsmaktenes stabilisering av Irak. Men soldater fra miniputten Norge er ingen nødvendig støtte for supermakten. Land som Mongolia, Honduras, Bulgaria og Ukraina er like viktige for USA i Irak, i det minste militært. Men verken Ukraina eller Bulgaria kunne lagt til rette for fred i Sudan. Og en supermakt vil selv aldri kunne spille rollen som fortrolig tilrettelegger i fredsprosesser. Derfor er Sudan-engasjementet et utenrikspolitisk trumfkort.