Suksess med kvalitet

«Krøniken» viser at forteller- og skuespillerkunst kan være bedre formidlere av virkeligheten enn nyhetsprogrammer og realitykonsepter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DANSKENE HAR

igjen klart å produsere en TV-serie som innstilles til Emmy-prisen. Ikke overraskende er «Krøniken» blant de utvalgte seriene, fordi suksessen er tuftet på et målbevisst og profesjonelt arbeid fra idé til forfattervalg, skuespillervalg, regi og endelig til sendetidspunkt. Det er kvalitet hele veien. Og Danmarks Radio er villig til å betale for kvaliteten. De første 10 seriene kostet 140 millioner kroner. Dramatiserte samtidshistorier er blitt kanalens våpen mot realityseriene, og resultatet er forbløffende: Seerandelen til Danmarks Radio kan ligge på over 90 prosent når disse episodene fra Danmarks Radios egen dramaavdeling sendes. Slikt gir håp for tanken om allmennkringkaster. Slikt sier noe om seernes motstandskraft mot lettvint underholdningstøv, får de bare muligheten til å se på noe annet. Slikt bekrefter at det kanskje mer enn på mange tiår er en god investering å våge kvalitet, selv om den er dyr.

OM VI SER

isolert på seertallene, har «Krøniken» vært en suksess også i Norge. Medieforsker Kristian Tolonen i NRK sier at snittet for de første episodene lå på 780 000 seere, det er omtrent like mange som «Hjartet på rette staden», som igjen topper lista over innkjøpte serier de fire siste åra. Mer overrasket er han over at reprisen søndag samlet 92 000, det er over det dobbelte av hva NRK 2 har i snitt den kvelden. Hva seertallene angår, kan altså NRK være fornøyd, om håpet var å høste enda mer av den danske suksessen, er en annen sak.

«KRØNIKEN»S

kvalitet ligger først og fremst i balansen mellom hovedpersonenes historier og samtidsbildene. Persontegningene kan nok være kulørte, på grensa til det banale noen ganger, men stort sett tror vi på personene og samspillet. Dramatikken mellom dem etterlater seg også en psykologisk Danmarks-historie (og norsk historie) der omtrent halvparten av befolkningen kjenner seg igjen. Den gode ideen med å la det hele dreie seg rundt innføringen av fjernsynet gir oss røttene til dagens mediebilde. I sum formidler dette en annen og ikke uvesentlig verdi, nemlig forståelsen av utviklingen i vår egen kultur. Vi får minst ett svar på spørsmålet om hvorfor det er blitt som det er blitt. Det dreier seg ikke bare om hver enkelt av oss, like mye om oss som samfunn. Som fellesskap.

MEDIEMANGFOLD

var et slagord på 1980-tallet. Vi har sett hvordan det har gått, men «Krøniken» er i det minste et eksempel på hvordan profesjonell kunst og dramatisering av nær historie både kan gi oss en versjon av utviklingen i våre sosialdemokratier og en fortelling om enkeltmenneskers kår og skjebner som er gjenkjennelige.

Slik blir kunst mer virkelig enn noe nyhetsprogram og realitykonsept.