- Sulis har ingen framtid

SULITJELMA (Dagbladet): I sin storhetstid hadde gruvebyen elleve tennisbaner. Men forfallet innhentet Sulis, og nå blir gamle arbeiderboliger solgt for én krone stykket. Befolkningen er splittet mellom de optimistiske og de som har gitt opp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter at det sluttet å sive svovelrøyk fra pipa på smeltehytta for åtte år siden, har forgubbingen skutt fart. Da Sulitjelma Gruber var landets nest største industribedrift, ble de pensjonerte arbeiderne tvunget til å forlate Sulis på grunn av boligmangel. I dag er det stort sett de gamle som blir igjen, og mange av dem ser mørkt på framtida.

Hus for en krone

Jan Petter Nilsen jobbet i smeltehytta i en årrekke. Nå er han gruvebygdas egen eiendomsmekler. Som formann i Sulis borettslag har han vært nødt til å selge de tomme husene for å få råd til å pusse opp de boligene det fremdeles bor folk i. Ti av husene ble solgt for én krone stykket. Det ble det ikke mye rehabilitering av.

- Hvert hus bestod av fire leiligheter, alle med strøm, dusj og kjøkken. Det skulle bli 25 øre per stykk. I det siste har vi sett oss nødt til å skru opp prisen. Nå averterer jeg tre hus i Oslo-avisene for 100 000 kroner stykket. Men det er vel i meste laget, sier Nilsen, som håper han i hvert fall får halvparten av «taksten».
For kanskje lar byfolket seg friste av vill, vakker natur og enestående jakt- og fiskemuligheter.

-Jeg var i Oslo hos dattera mi nettopp. Hun leier en ett-roms leilighet i en bakgård på Aker brygge. 5000 kroner i måneden! Du får et helt hus til odel og eie her for den prisen, konstaterer bygdas eiendomsformidler og vaktmester.

-Det føles trist å selge et gammelt industrisamfunn på denne måten, men kanskje er turismen framtida, sier Nilsen og myser ut over husene i det forfalne arbeiderstrøket.

Bitter kaffe

Men de gamle industriarbeiderne lar fremdeles høre fra seg. Miljøkafeen er plassen for høyrøstede beklagelser og dystre spådommer. Her prates det lite om dagens Sulis. Desto mer om tida som var.

-Her skjer det ingenting. De sier vi skal få en bensinstasjon. Det blir det nok ikke noe av, fastslår Ingvald Pedersen (82). Kamerat Odd Borge (68) samtykker. Han ser heller ikke særlig lyst på situasjonen:
-Sulis har ingen framtid, vi må bare se det i øynene. Snart er det vel bare feriehus her. Før hadde vi alt mulig. Sjukehus med landets beste leger og kirurger. Hoppbakker med overbygde tribuner. Nå er det ingenting igjen, konstaterer Borge og tenner rullingsen.

-Men Elkem har funnet gull her, tenner ikke det et håp?

-Tull! Det blir aldri drift her igjen. Det eneste gullfunnet førte med seg, var en helvetes krangel om sporene etter beltebilen. Den såkalte «Gullveien», flirer en kafégjenger med sterke meninger, som ikke vil ha navnet sitt i avisa.

Heyerdahl-effekten

Noen nedlagte gruvesamfunn finner sin frelser i arbeidervennlige kapitalister. Løkken Verk har sin Jens P. Heyerdahl. Det nærmeste Sulis kommer en Orkla-sjef, er en nyinnflyttet datagründer fra hovedstaden. Gunnar Larsen lekte cowboy og indianer i Sulitjelma, og nå er han tilbake for å redde bygda fra det endelige forfall. Sammen med søskenbarnet Jon Egil Larsen har han tatt over «Saulo», en bedrift som produserer gaveartikler av stein fra gruvene.
-Vi vil revitalisere samfunnet ved å skape nye arbeidsplasser. Vi har allerede hatt stor pågang av folk som vil jobbe her, sier Larsen som håper på 20 nye arbeidsplasser i overskuelig framtid. Oslo-mannen mener nøkkelen ligger i profesjonell markedsføring.

Det som mangler i Sulis, er folk som tror nok på seg selv. Man må komme seg på offensiven og ikke bare snakke om det som var. De på kafeen har gitt opp {ndash} de lever på minnene. Slikt nytter ikke, sier den dynamiske forretningsmannen, som har en entusiastisk tro på at den negative trenden vil snu.

Og det kan kanskje trengs for den som vil flytte småstein og fjell i Sulis.