Sultekunstnerne

Kulturministeren har lovfestet retten til kulturopplevelser. Men kunstnerne tjener fortsatt like dårlig, skriver Hege Duckert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KUNSTNERE gir stipender til hverandre så de kan sitte og drikke rødvin på Kunstnernes Hus, hevdet FrP’s Ulf Erik Knudsen i fjor sommer. Det bør i så fall være veldig billig rødvin. Som yrkesgruppe er kunstnere blant de fattigste i landet. Det er lett å glemme, når mediene er fulle av bestselgere og salgsrekorder. Men for hver Jo Nesbø med thrilleropplag på flere hundre tusen og inntekt på fire millioner, fins det femti gjennomsnittsforfattere med opplag på 1600 og årsinntekt på 60.000. Når Bjarne Melgaard og Odd Nerdrum selger ut hele utstillinger på én dag, representerer de snarere en promille enn en prosent av bildekunstnerne. De fleste er glade for å få utstilt noen trykk i et lokalt galleri eller å selge to tekopper av keramikk.

NÅR TELEMARKFORSKNING skal legge fram levekårsundersøkelsen for kunstnere i mai, vil nettopp det store spriket mellom toppen og bunnen, og mellom toppen og midtsjiktet, bli synlig. Kampen om offentlig støtte hardner til på kunstfeltet. For det blir stadig flere om beinet: Siden forrige undersøkelse midt på nittitallet er det mellom førti og femti prosent flere som vil leve som kunstnere i Norge. Det er ingen menneskerett. Men det er et paradoks at retten til kulturopplevelser lovfestes og kulturbudsjettet økes, uten at kunstnernes kår forbedres i vesentlig grad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER VELKJENT hvordan Henrik Ibsen sendte sine stipendsøknader, bannet over sine avslag og pantsatte sine eiendeler før han omsider fikk kunstnerlønn i 1866, 38 år gammel. Ordningen ble opprettet i 1863 og varte i hundre år. De fleste store kunstnerne på den tida ble finansiert av staten, og enkelte tildelinger var politisk brennbare, som den til Alexander Kielland i 1887 – på grunn av hans beskrivelser av sosial urettferdighet – og Arnulf Øverland i 1938. Da systemet med kunstnerlønn ble avviklet og erstattet av garantiinntekt og arbeidsstipender etter kunstneraksjonen på 70-tallet, var det i en tverrpolitisk erkjennelse av at nasjonen trenger en sjel og at kunsten må ha andre finansieringskilder enn markedet. Som Fremskrittspartiet ellers pleier å si det: Litt må man kunne tillate seg i verdens rikeste land.

FOR Å LEVE som kunstner, er å leve farlig. Det er risikosport på linje med toppidrett og aksjespekulasjon. En ting er å bli god, noe annet å bli populær. Rett over påske får omkring fem hundre norske kunstnere beskjed om de får lønn fra staten, i et spekter fra reisestipend til livsopphold. Vinnerne får garantiinntekt på opptil 182.000 kroner i året fram til pensjonsalder. På toppen kan de tjene 67.000 kroner, før 65 øre trekkes fra hver tjente krone. Tjener man det dobbelte av garantiinntekten, bortfaller statens bidrag. Garantiinntektsordningen forutsetter årlige rapporter om hvilke bilder som er malt, hvilke glass som er blåst, hvilke stykker som er komponert og hvilke manus som er skrevet. Det har resultert i originale redegjørelser, som den 217-siders lange romanen «All verdens ulykker. Innberetning til det kongelige norske utenriksdepartement om Jonny Halbergs reise til Romania i 2005». Eller den forfatteren Odd Eidem leverte, da kravet om dokumentasjon for «ens anvendelse av reisestipend på 900 kroner» ble fremmet: «En har kjøpt påhengsmotor. En reiser fremdeles».

EN FILMKUNSTNER ble nylig fratatt garantiinntekten, nettopp fordi hun ikke kunne redegjøre godt nok for produksjonen. Det vakte en viss oppsikt at man først etter seksten år fikk øye på at ingenting av det hun hadde laget, ble til film. Fremskrittspartiet var raskt ute med pekefingeren. Kunstnerens forklaring var at eldre, kvinnelige filmskaperes manus er lite etterspurt i en ungdomsorientert filmbransje. Det har hun rett i, og det belyser en problematisk side av garantiinntektsordningen. Den fungerer ikke særlig godt for kunstnere som jobber med kollektiv virksomhet – som film – og er avhengig av kommersiell etterspørsel fra produksjonsselskapene. Før skilte man skarpt mellom «skapende» og «utøvende» kunstnere. Men landskapet er endret, mange flere er i dag frilansere og selvstendig næringsdrivende. Hovedbrukerne av garantiinntekt er bildekunstnere, kunsthåndverkere og forfattere, som supplerer inntekten med undervisning og som høyskoleutdannete vaskehjelper.

INGEN BLIR RIK på dagens kunstnerlønn. Ingen blir veldig full heller, hvis man skal legge rødvinsprisene til grunn. Men den betaler husleia og gir muligheten til å fullføre et arbeid, som ikke gir avkastning i månedlige kroner og øre. Hvis alle skal ha rett til kulturopplevelser, må også de som står for opplevelsene slippe å gå omkring og sulte i Kristiania.