Sulten mann vender tilbake

Per Oscarsson (69) forundrer seg over at en 31 år gammel film i svart-hvitt fortsatt kan gjøre suksess på kino. Men hovedpersonen i «Sult» undrer seg ikke lenger så drastisk over livet at han lager rabalder og store avisoverskrifter. I stedet skriver han memoarer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Oslo har Henning Carlsens filmatisering av Hamsuns roman fra 1966 vært en godt besøkt attraksjon i ukevis. I dag åpnes «Cafi Sult» i Filmens Hus i Oslo, og nå blir også «Sult»-filmen videolansert.

Den rene sultfeberen forundrer den gode mann Per Oscarsson sterkt. Den burde ikke gjøre det. Selveste «Gullpalmen» under filmfestivalen i Cannes ble ham til del etter premieren i 1966.

- Regissøren Henning Carlsen sa egentlig nei til å bruke meg. «Han kan vi ikke bruke.» Jeg var vel kjent som en rar og kanskje vanskelig fyr, og Carlsen hadde vel også et annet bilde av figuren, sier Per Oscarsson.

Filmatiseringen ble imidlertid en to måneder lang lykkereise for hele teamet i gamle, riveklare deler av Oslo.

- Regissøren var åpenbart fornøyd med meg. På avslutningsfesten brast han plutselig i gråt. Fortalte til meg hvor fantastisk alt hadde vært. Jeg lurte jo rett og slett på om fyren var edru eller hva han var! sier Oscarsson og ler hjertelig.

For å se tilstrekkelig troverdig ut i filmen, ble svensken satt på streng diett.

- Det var knallhardt å se på de andre i teamet kjøre i seg god mat, mens jeg levde på gulrøtter og egg. Men kjøkkensjefen på Continental forbarmet seg over meg, og tørrstekte en biff hver dag. Og på slutten av innspillingen lurte jeg meg ut av hotellet for å kjøpe peanøtter på automat. Der var det i alle fall fett.

Forsvant

Det kan være all grunn til å se fram til Per Oscarssons selvbiografi, som han selv regner med å være ferdig med om ett års tid. Det har vært et helvetes liv. På og utenfor scenen. På femtitallet hadde han det for eksempel med å forsvinne.

- Jeg hadde massevis av okkulte ideer om hvordan verden var sammensatt, og hvordan menneskene levde sine liv. Under en prøve på Stadsteatern i Göteborg løftet jeg bare min rumpe og gikk ut derfra.

Barbeint til Oslo

Oscarsson ville til Paris med 1200 kroner i lomma. Lang historie kort: Ni dager seinere vendte han tilbake etter å ha kommet seg til Paris på et eiendommelig vis. Like klok på livet. Men om også magen var tom, var i alle fall nordiske aviser fulle av Per Oscarsson. Året etter forsvant han igjen. Da gikk han barbeint til Oslo. I mars!

- Jeg fikk bare lyst.

- Hva lærte du av forsvinningsturene ?

- At der er intet sted for menneskene å ta veien.