Sulten på livet

I 12 år har hun kjempet mot anoreksien. Nå er Hege (33) i ferd med å vinne kampen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TRONDHEIM (Dagbladet): Hele fruktdamen formelig lyser av glede, og det virker ikke som om hun kan få blikket bort fra meg.

-  Kjenner jeg deg? føler jeg meg tvunget til å spørre.

-  Nei, men jeg husker deg fra i fjor, sier hun. -  Du var så avmagret, så skrapet, så syk og elendig, og nå ser du så utrolig flott ut!

-  Jeg har fått kjempegod hjelp i Sverige, sier jeg. -  Så, ja, det går mye bedre nå.

Klar til kamp

Det er snart tre år siden Trondheims-jenta Hege Arstad (33) ble hele Norges riksanorektiker med boka «Gal ...jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret».

Mellom de to permene lå en brutal skildring av livet som anorektiker. Hege framsto som en trassig, alvorlig syk kvinne, med null motivasjon for å bli frisk eller å motta behandling.

I Heges nye bok «Fra asken til ilden», som lanseres i disse dager, møter vi en kamplysten kvinne. 33-åringen er i ferd med å overvinne anoreksispøkelset. Ett år med behandling ved M.H.E Kliniken i Mora i Sverige har gjort mer enn tre innleggelser ved Modum Bad har klart å gjøre tidligere. Etter 12 år med sult, selvskading, depresjoner og isolasjon er Hege blitt sulten på livet.

-  Behandlingen i Norge passet rett og slett ikke meg. Jeg følte at det var en form for frivillig tvang, med behandlere som hang over meg under hvert måltid. Regimet fikk fram trassen i meg. Spiste jeg ikke, skrøt jeg av det. Nå skammer jeg meg hvis jeg må si til terapeuten min at jeg ikke har spist. Jeg er under press, men uten at det oppleves som tvang, sier Hege.

Klær for barn

Sommeren 2003. Den spede kroppen som rager 1,58 meter over bakken, veier bare 29 kilo. Fire epler er vanlig dagsrasjon. Immunforsvaret har kollapset. Hjertet har krympet og lungekapasiteten er som hos en 80-åring. Hege får 160 i puls bare ved å gå opp de 43 trappetrinnene til loftsleiligheten hjemme på Byåsen i Trondheim. Menstruasjon har hun ikke hatt på mange år. 32-åringen er beinskjør. Hun er døende, men bryr seg ikke.

Høsten 2004 er Hege fortsatt tynn. Sykelig tynn. Hun veier bare 38 kilo. Klærne har fortsatt barnestørrelser. Men nå bryr hun seg. Hun vet at hun må legge på seg minst sju kilo til før legene lar henne fortsette journalistikkstudiene.

-  Jeg er dritlei av å være sjuk. Jeg er 33 år, har ingen jobb, ingen utdanning, ingen barn, ingen kjæreste og lever på trygd. Jeg kjenner utålmodigheten etter å bli frisk. Samtidig har hylekoret i hodet mitt på ingen måte gitt seg. Anorektikeren hveser fortsatt utrettelig: «For mye, for mye! Ikke spis, din feite gris!» Jeg venter fortsatt på at metthetsfølelsen skal slutte å gjøre fysisk og psykisk vondt, sier Hege.

Må være sosial

Det siste året har hun hatt til sammen seks ukesopphold på klinikken i Mora. Resten at tida har hun vært hjemme, men hatt daglig mailkontakt med sin svenske terapeut. En viktig del av behandlingsplanen er sosial trening. Gå på kafé, besøke venner, dra ut på byen eller bare gå på butikken. Og Hege må spise. Frokost, lunsj, middag og kvelds. Det blir mye sushi og salater. Hver morgen bruker hun en time på å få i seg tallerkenen med frokostblanding.

37 kilo. Dommedagsstemning. Jeg sitter ved kjøkkenbordet og røyker mens jeg forsøker å lese avisa. 37 kilo. Det grusomme tallet kverner i hodet, nekter å gi meg fred. Jeg slurver fortsatt med maten, men vekten går unektelig oppover. (...) Hvordan skal dette marerittet ende? I Danmark, på fatcamp?

-  Å bli frisk er mye vanskeligere enn å bli syk, og betraktelig mye mer smertefullt enn å være syk. Jeg har seriøst tenkt på å slutte å spise igjen. Hoppe over hele behandlingen, krype under en stein og forbli der. Men jeg har vært der. Jeg har vært 29 kilo, og vet at jeg følte meg like tjukk da. Jeg har vært seks kilo lettere, og vet at det betyr sykehusinnleggelse og sondenæring. Det pirrer meg ikke lenger, sier Hege.

En ener i alt

Hvorfor nettopp hun ble spiseforstyrret har hun ingen entydig forklaring på.

-  Egentlig har jeg hatt et problematisk forhold til mat hele livet. Første gang jeg stakk fingeren i halsen, var jeg 9 år. Jeg hadde vært i konfirmasjon og syntes jeg hadde spist altfor mye. Men jeg tror spiseforstyrrelsen er summen av flere ting. Siden jeg var bitte lita var jeg best på skolen, best i håndball. Alle forventet at jeg skulle bli noe stort. Til slutt orket jeg ikke å leve opp til forventningene mer, sier Hege.

Hun skulle bare bli litt lettere. Men i takt med at kiloene forsvant, ble livet tyngre.

På et eller annet tidspunkt ble jeg sykelig opptatt av tall. Antall kalorier. Antall situps. Antall timer og minutt siden jeg inntok det siste minimåltidet bestående av 48 små eplebiter. Antall kilo. Antall gram. BMI. (...) Jeg innser at jeg har kastet bort tjueåra mine på helt ubetydelige tall

Periodene med bulimi har vært de verste.

-  Jeg bare spiste og spydde, og la på meg 15 kilo på tre måneder. Det var mye verre enn å veie 29 kilo. Anoreksien klipper bort følelsene dine. Det er en form for virkelighetsflukt. Du har kontroll. Det er behagelig å ha det sånn. Ikke tenke, ikke føle. Bare ligge, sitte. Det er så mye skam forbundet med bulimi. Jeg stjal til og med mat, fordi jeg skammet meg over å gå i kassa og betale, sier Hege.

Siste tur

Til uka reiser hun til Mora for siste gang.

-  Det er skremmende. Det blir rart å klare seg aleine igjen. Men jeg har fått et grunnlag for å starte på egne bein nå. Jeg spiser sammen med en psykiatrisk sykepleier to ganger i uka, har fått en terapeut og er blitt sosial igjen. Jeg tror det vil fungere. Jeg må bare innse at det tar mer enn ett år å bli frisk når jeg har vært syk i 12, sier Hege.

SYKELIG TYNN: Hege Arstad fra tida hun kom ut med boka «Gal ... jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret».
PÅ BEDRINGENS VEI: En banan, litt lettyoghurt og frokostblanding er Hege Arstads frokost. Hver dag bruker hun en time på å få i seg frokosten. I Heges nye bok «Fra asken til ilden», som lanseres i disse dager, møter vi en kamplysten kvinne.