Sultens makt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEDE VED Oslo Domkirke ligger en håndfull afghanere i telt og sulter seg i protest mot at de skal transporteres tilbake til sitt hjemland. Om grunnlaget for deres aksjon, kan man si mye. Det er rett nok ikke vanskelig å forstå deres fortvilelse over å måtte forlate Norge og prøve å reetablere seg i et hjemland preget av krig og lovløshet. Men det er også slik at vi her i landet har så stor tiltro til våre lover og våre myndigheters anvendelse av lover og regler, at det hører til sjeldenhetene at noen tyr til ulovligheter for å fremme sin sak. Vi er med andre ord relativt uvant med sivil ulydighet, selv om de eldste av oss selvsagt både husker Alta-aksjonene og sultestreiken foran Stortinget, Greenpeace og Bellona fastlenket til murpiper og tusenvis av foreldre med rødblyant gjennom lærebøkene under Riksmålsaksjonen mot samnorsk.

STYRKEN I den sivile ulydighet er imidlertid uomtvistelig. Den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi satte seg opp mot et helt imperium, og seiret. Men det er de færreste sivile ulydighetsaksjoner som har så svære siktemål. Vanligvis handler det om farlige veistrekninger, lagre for giftig avfall eller atomkraftverk. Når byggingen av gasskraftverk begynner en eller annen gang på Kårstø eller i Skogn, kan vi regne med at det vil dukke opp lenkegjenger som bolter seg fast foran anleggsmaskinene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLIKE AKSJONER er naturligvis til stort bry for de ansvarlige myndigheter ikke minst fordi de er så politisk uberegnelige. Gandhi, som også var en storartet teoretiker på feltet sivil ulydighet, hevdet at «ikkevold er den største og mest aktive kraft i verden». Rett nok vil myndighetene stadig høre fra sidelinja at det bare er å fjerne aktivistene med vold. Stat eller kommune har jo politi eller militærmakt til slikt. På den annen side erfarer nok myndigheter ofte at det er bedre å svare med sivile midler på sivile aksjoner. Derfor har regjeringen engasjert Røde Kors-president Thorvald Stoltenberg til å samtale med de sultende. Og under over undere: Det gode mennesket Thorvald fikk en fin dialog, men så langt uten å løse floken.

DERIMOT TILBYR Siv Jensen seg en mer håndfast framgangsmåte: «Vi kan ikke forhandle med folk som bruker sultestreik som våpen for å få opphold i landet. Dialogen vil aldri være et virkemiddel som vil kunne føre til en annen løsning», sier hun. Der tror jeg hun tar feil. Kong Olav som ellers hadde sans for ro og orden var nok langt mer klarsynt i 1981 enn Siv Jensen er i dag: Han inviterte de samiske aksjonistene opp på Slottet for en prat, og markerte med det at han så på dem som medmennesker. Aksjonen ble da også avsluttet uten manne- eller kvinnefall. Derfor har jeg større tro på dialog som maktmiddel mot den sivile ulydigheten enn voldsmakt. Verst blir det nok om noen av aksjonistene virkelig dør av sult. De følelsene som da kan utløses i et folk som ikke er kjent for hjerteskjærende inhumanitet, kan vise seg vanskeligere å hanskes med enn Siv Jensen fatter i forkant.