Sulter sine egne

Zimbabwes president, Robert Mugabe, tar maten ut av munnen på sitt eget sultende folk, fordi han arresterer og jager hvite bønder fra alt effektivt jordbruk i landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FN REGNER MED at halvparten av Zimbabwes befolkning, seks millioner mennesker, er alvorlig truet av sult. Resten av verden må lamslått iaktta at landets president, Robert Mugabe, bruker tid og krefter på å hindre at landets mest produktive bønder skaffer de sultende mat. Mer enn 20 år etter frigjøringen fra det britiske koloniveldet settes en lenge lovet jordbruksreform ut i livet som vil koste tusenvis av menneskeliv. De fleste vil være fattige svarte.

IKKE BARE ARRESTERER Mugabes folk bønder som lenge har sørget for mat til folket. De samme hvite bøndene har drevet et effektivt jordbruk som også har skaffet Zimbabwe inntekter. En av grunnene til at bøndene ikke ble rørt etter at statsminister Ian Smiths rasistiske regime falt i 1980, var nettopp at de sørget for at det fruktbare landet hadde et effektivt og lønnsomt jordbruk.

I 1992 og 1993 var landet hjemsøkt av den verste tørken i landets historie. Ingen sultet, fordi landet hadde maislagre fra flere år tilbake. I tillegg manglet ikke Zimbabwe valuta til å importere mat. Sultkatastrofen ble den gangen møtt med samlet nasjonal kraft som viste verden at det nyttet.

EN NY TØRKE hjemsøker nå det sørlige Afrika. Zimbabwe er blant landene som er hardt rammet. Landet har den samme presidenten, men den gamle marxisten holder nå krampaktig på makta ved å appellere til hat og vold. Mugabe ble i vinter gjenvalgt som president ved å true, drepe og mishandle motstandere. Og han bruker alle tyranners herskemetoder, som sensur og fengsling. Det siste virkemidlet hans nå er å jage hvite bønder fra gård og grunn. De er rasister, sier Mugabe og hans tilhengere. Fristen for bøndene til å forlate sine hjem ble i sommer satt til 8. august. Den er forlenget til 31. august.

ETTER DEN FØRSTE fristen ble 200 bønder hentet med vold og satt i fengsel, men helt siden 1997 har hvite bønder og deres svarte gårdsarbeidere blitt fordrevet fra gårdene til fordel for Mugabes såkalte krigsveteraner. Disse veteranene har liten kunnskap om jordbruk, og kombinert med tørke har Zimbabwe fått en kollaps i matvareproduksjonen.

Irritasjonen over at en jordreform har latt vente på seg skal nå innfris ved å gi 5000 gårdsbruk til eiendomsløse svarte. Og 2900 bønder er beordret bort fra gårdene sine. Over 60 prosent har fremdeles ikke fulgt ordren.

ZIMBABWES SVARTE befolkning opplevde rasisme på det groveste i kolonitida, og det finnes fremdeles mange hvite bønder med ytterst rasistiske holdninger i Zimbabwe. At hvite bønder sitter på 70 prosent av den beste jorda, er også diskutabelt, men det var Robert Mugabe selv som ville det slik. Da det passet ham.

Da frihetskjemperen Mugabe overtok som statsminister etter frigjøringen i 1980, fant han det opportunt å ha en hvit bondestand som drev et effektivt jordbruk som skaffet landet både mat og inntekter. Vesten hyllet hans liberale holdning, og Zimbabwe ble, iallfall i Vesten, ansett som Afrikas håp. Her var både velstand, styring og plass til hvite og svarte.

At Mugabe tok knekken på sin rival Joshua Nkomo og sto bak en massakre på Nkomos støttespillere, ndebele-stammen, i begynnelsen av 80-åra, brydde ikke Vesten seg mye om. Ikke så lenge de hvite bøndene fikk være i fred.

MASSAKREN PÅ titusener mennesker i ndebele-stammen var ikke personlig, sier de som kjenner Mugabe. Det var rein business. Slik var det alltid med Mugabe. Allerede i 1982 hadde han i realiteten skaffet seg en ettpartistat og viste et markant lite demokratisk sinnelag. Den gangen bekymret det ikke Vesten. Nå er det ikke bare Mugabe som bekymrer Vesten. Også det mektige Sør-Afrikas avventende holdning til Mugabes tyranniske metoder bekymrer.

Like fullt er det viktig at det rike Vesten nå skiller mellom nødhjelp og u-hjelp. At en tyrann tar maten ut av munnen på sitt eget folk, må ikke hindre resten av verden i å ville hjelpe de nødlidende i Zimbabwe. Selv om politisk vanstyre igjen har ført til sultkatastrofe i Afrika, er det de uskyldige ofrene vi må huske.