Sultne kunstnere

Har staten et ansvar for å gi kunstnerne en forsvarlig lønn?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den klassiske kunstnermyten er at sult og forsakelse frigjør talentet. Den gjelder åpenbart også i dag, siden en levekårsundersøkelse viser klart og tydelig at kunstnerne ikke har fulgt med i velstandsutviklingen de siste 15 åra. Mens yrkestakere ellers har hatt en reallønnsvekst på 40 prosent i denne perioden, ligger enkelte kunstnergrupper, som skuespillerne, på null.

Og enda er skuespillerne blant dem som har en tarifforganisasjon til å tale sin sak og forhandle sin lønn. Det er langt verre med andre grupper der individet står alene mot kjøpere. Det gjelder malere og til en viss grad diktere og musikere. De dårligst stilte må dele seg mellom sitt kunstneriske kall og inntektsgivende arbeid. Mellom løsarbeidere av ulike slag og noen få utøvere som kan ta skyhøye honorarer for sin kunst, er det et hav av forskjell. De har ingen felles historie og ingen tradisjon for å gjøre felles sak.

Bør det være sånn? Ja, det er et stort spørsmål. Vi har naturligvis en stor og snill stat som har nesten ubegrenset med midler også til kunstnerne hvis det er et politisk mål. Men det kan til tider være vanskelig å skille mellom den markedsstyrte kunst på den ene siden og den som nødvendigvis må være statssubsidiert på den annen. Det fins mye statsunderstøttet kunst som ingen er interessert i. Er det da egentlig støtteverdig? Eller er det slik at når staten bidrar til å utdanne folk innenfor ulike kunstfelt, så er den også pliktig til å sørge for deres livsunderhold? Den har jo strukturert kulturlivet i ulike nivåer, etter sosialdemokratisk orden. Så kulturlivet har neppe noen gang hatt det så romslig som nå med staten som en større aktør enn noensinne. Det har antakelig heller aldri vært så mange aktører innenfor kunstlivets brokete verden. Statsråd Trond Giske kan sikkert mangedoble lønnsposten på kulturbudsjettet og senke kvalitetskravene. Men når slutter det som da blir laget å være kunst?

Kunst skal naturligvis ikke sees på i et snevert markedsperspektiv. Kunst er identitetsskapende, den er nasjonsbyggende, og derfor av interesse for staten. Men samtidig lever vi i ei tid da kvalitetskriteriene er i oppløsning. Det er utrolig mye synsing om kunst, og i det politiske sivet ligger den store stygge Frp-gjedda, som vil skjære ned på det som i klassisk forstand er finkultur og overlate det til markedet. På den annen side: All kunst kan legitimeres i statens navn hvis det er ønskelig.

Så ender det vel slik det gjerne gjør: Staten må ha ordninger som støtter bredden forsvarlig, så får det fremragende hente sitt fra markedet. Men om ikke alle som er utdannet innenfor kunstfeltet får en industriarbeiders lønn, er vel heller ikke det noen tragedie i ei tid da både privat og offentlig arbeidsliv skriker etter arbeidstakere. Undersøkelsen viser at det heller ikke i dag er lettvint å bli kunstner, selv om det er mulig for mange. Men de som ikke tjener penger på sin kunst, driver jo i likhet med de fleste med det frivillig. Det kan også være bruk for dem i helsevesenet.