Sune tar grep

Nasjonalmuseet har montert om kunsten i Nasjonalgalleriet, og høster storm.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Direktøren for Nasjonalmuseet, Sune Nordgren, har vist seg som mer enn den energiske entreprenøren i norsk kunstliv. Skåningen med internasjonal museumserfaring våger også å ta grep som utfordrer de innarbeidete forestillingene om vår hjemlige kunsthistorie. Det ser man på reaksjonene etter nymonteringen av Nasjonalgalleriets samlinger, der den klassiske kronologien har måttet vike for helt andre sammenhenger å se kunsten i. Nordgren har blitt utskjelt for både manglende historiesyn og for å ha «likvidert» Universitetsgatas hederskronte institusjon. Og selvsagt er det dem som ikke kan dy seg for å bruke Nordgrens svenske bakgrunn for en nasjonal høystemt argumentasjon i 2005.

At Christian Krohgs kjempelerret «Leif Eriksson oppdager Amerika» har blitt fjernet fra Nasjonalgalleriets trappehall i selve jubileumsåret. Det er ikke bare et viktig signal om at den internasjonalt orienterte Krohg manøvrerte etter langt viktigere peilepunkter i sin kunst. Dette er også ledd i en omgruppering hvor trappehallens nye kunstneriske ensemble-spill blir en ouverture til det mangfold av dialog og kontrast som man møter i de nyrenoverte salene i andre etasje. Og hvor heller ikke de historiske sammenhenger blir borte. Tvert imot åpner monteringen på sitt beste for lengre linjer fra tradisjonen og fram til samtidskunsten.

Enkelte har reagert på nymonteringen av Edvard Munch, og tidligere så man vår eneste verdenskunstner i en fascinerende dialog med seg selv. Når hovedverker som «Aske», «Madonna» og «Skrik» nå henger i naboskap med modernistiske mestere som Paul Cezanne, Edgar Degas, Paul Gauguin og Vincent van Gogh, handler det om en talende nærhet, som synliggjør Munchs posisjon i en internasjonal førstedivisjon. Og som ikke minst vil virke klargjørende for det store utenlandske publikum som strømmer til mesterens verk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nasjonalgalleriets nye basisutstilling - som favner tidsmessig videre enn noen tidligere montering - har gjort museet til et mer utfordrende sted. Monteringsgrepene ansporer til en ny diskusjon omkring verkene, og viser at kunsten kan kommunisere på flere måter. Men det er også en utstilling som prøver å anskueliggjøre noe av ideen med en ny institusjon som Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Dermed blir nymonteringen en bit av et bilde på den viktigste forvandlingen som nå skjer i norsk kunstliv, og som i år framover kommer til å manifestere seg med prosessens karakter.

Et annet eksempel med samme prøvende preg som Sune Nordgren og hans medarbeidere nå realiserer, er utstillingspaviljongen «Frosken» på Tullinløkka. Prosjektet har allerede fordrevet bilene som i tiår okkuperte en av Oslos mest sentrale plasser, som fra slutten av mai blir et område for eksosfrie opplevelser. Slik markeres kunstens nye nærvær der, og kombinasjonen av Nasjonalgalleriets klassisistiske arkitektur med Froske-paviljongens buktende struktur viser samme vilje til å ta uvante grep som i monteringen av basisutstillingen .

Reaksjonene mot nymonteringen fra Paul Grøtvedt, Karl Erik Harr og Lars Roar Langslet var forutsigbare, og symptomatisk nok prøver de å diskvalifisere Sune Nordgrens faglige kvalifikasjoner. Med klokkertro på eget skjønn ignorerer de ikke bare Nordgren, men også den krets av fagfolk han har rundt seg i Nasjonalmuseet. Og som utvilsomt representerer en større, samlet kunstkompetanse enn i noe tilsvarende fagmiljø her til lands. Dessuten var jo ikke Nordgren noe ubeskrevet blad da han kom hit til lands, etter flere år i sjefsstolene og med internasjonal respons for sin innsats i Malmö Konsthall og kunsthallen BALTIC i Newcastle.

Sune Nordgren er formet av et helt annet kunstklima enn sine kritikere, og tilhører en generasjon formidlere fra nabolandet som fikk avgjørende impulser fra blant annet Moderna Museets nyskapende virksomhet. Som skåning hadde han også kort vei til Louisiana-museet på andre siden av Öresund, og Kontinentet lå heller ikke langt borte. Nordgren orienterte seg også tidlig mot tendenser i norsk kunstliv, og møtte kunstnere som stilte noen av de samme, nye spørsmålene som han selv gjorde.

Nordgren har tatt med seg sin nysgjerrighet til topps i Nasjonalmuseet. Sammen med hans handlekraft borger den for at kunsten vil stå i fokus og vitalisere prosessen fram mot det som forhåpentligvis blir en vellykket museumskonstruksjon her til lands. To tidligere havarier på Tullinløkka forteller også med klare ord at vi har bruk for Sune Nordgren.