Super-Webster

Det norske demokratiet er spesielt. Fagforeningene styrer lovgivningen, og statsministeren er riksmeklingsmann i særklasse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG VET IKKE

hvem av dem som smiler bredest i dag, Gerd-Liv Valla som har fått gjennomslag for en historisk reform, eller statsminister Kjell Magne Bondevik som velsignet og signerte den. Gårsdagens avtale mellom Teknologibedriftenes landsforening (TBL) og Fellesforbundet, som reddet landet og økonomien fra en ødeleggende streik, er en seier for dem begge. Det er også en seier for det inntektspolitiske samarbeidet mellom arbeidslivets parter og landets myndigheter. Ikke minst er det en illustrasjon på det norske demokratiet, hvor fagforeningene styrer lovgivningen og statsministeren er riksmeklingsmann i særklasse.

HER HAR DET

i utgangspunktet vært så mange interessemotsetninger og konfliktlinjer at det har vært påkrevd med en politisk masterplan for å få lønnsoppgjøret i havn. Nå er det riktignok bare så vidt begynt. Det kan fort bli streik i andre deler av arbeidslivet. Men bunnplanken er lagt. Det vanskeligste, prinsippspørsmålet om tjenestepensjon, er løst med et forpliktende løfte fra landets regjering. Resten er mat for den egentlige riksmeklingsmann, Reidar Webster.

ALLE AKTØRER

i dette politiske spillet har lyktes. Valla, ved å lese det politiske kartet og ved å få LOs representantskap med på hovedretningslinjene for årets tariffoppgjør. Fellesforbundsleder Kjell Bjørndalen har fått sine medlemmer til å kjempe for et gode som de fleste av dem allerede har, og til å godta peanøtter i lønnstillegg. Karl Nysterud i Teknologibedriftene, mannen som gir arbeidsgiverne et godslig ansikt, har spredt fornuften bakover i egne rekker. NHO-sjef Finn Bergesen jr. har klokelig beveget NHO over på et subsidiært standpunkt - heller lovfestet enn avtalefestet pensjonsordning. Riksmeklingsmann Reidar Webster har forvaltet sin kunnskap og tillitskapital i alle leirer til beste for en fredelig løsning. Og ikke minst har statsminister Kjell Magne Bondevik fått anledning til å dyrke sin spesialøvelse: å forlike skabbhalsene. «Han har nok brukt mye tid på Høyre-statsrådene for å få dem til å forstå mekanismene i det norske samfunnet,» sier en fornøyd LO-kilde.

Samme dag som meklingsfristen i industrioppgjøret gikk ut, la utdanningsminister Kristin Clemet fram forslag til skolereform som lærernes organisasjon var såre fornøyd med. Da hun begynte som statsråd gjorde hun ikke annet enn å tråkke på ømme lærertær. Denne gang har hun åpenbart gjort et mye bedre fotarbeid.

MEN BONDEVIK

hadde ikke vært Bondevik om han ikke hadde sørget for å ha flere utganger. Brevet til partene er en erkjennelse av at noe må gjøres. Men det forplikter ikke regjeringen til å foreslå noen bestemt modell. Mest sannsynlig vil regjeringen foreslå en innskuddsbasert ordning på toppen av en modernisert folketrygd. Den vil gjelde for personer i arbeidsforhold, inneholde en minimumsytelse, men også muligheten for at arbeidstakerne gjennom avtaler kan bidra med deler av innskuddet. Det er i tråd med gammel tradisjon. Arbeidstakerne har betalt for ulike reformer de har presset fram gjennom forhandlinger ved å redusere lønnskrav, enten det er forlenget ferie eller avtalefestet pensjonsordning. I stat og kommune betaler de ansatte to prosent av lønna til sine tjenestepensjonsordninger.

FINANSMINISTER

Per-Kristian Foss har trolig ikke gitt opp muligheten for å få satt sitt stempel på ordningen. Kanskje vil det skje ved at det legges opp til en viss valgfrihet ved at den enkelte arbeidstaker får adgang til å plassere deler av innskuddspremien der han ønsker. Men regjeringen må stå ved det som er hovedinnholdet i brevet som løste flokene. Den vil fremme forslag om «pensjoner i arbeidsforhold», som «fyller visse minimumsstandarder» for dem som ikke alt har «bedre ordninger».

SÅ SPØRS DET

om pensjonsreformen blir valgkamptema. Regjeringens mål er å behandle hele sulamitten i denne perioden, både den delen som ble løsningen på årets tariffoppgjør og den moderniserte folketrygden, som skal være på plass fra 2010. Kanskje vil det være både i fagbevegelsens og Ap's interesse å få sakene unnagjort mens landet styres av en Super-Webster. For etter ham kommer Erna. Og hun er hardere i klypene.