Superhjemmet

De dopes ned, låses inne, stelles av ufaglærte og får sjelden legetilsyn. Krisa er akutt ved flere sykehjem, men ikke dette.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERGEN (Dagbladet): - Forutsetningene for god eldreomsorg er kompetanse og ressurser. Likevel diskuterer norske myndigheter en tvangslov for demente, i stedet for nasjonale standarder for bemanning. De begynner i helt feil ende, sier avdelingsoverlege Bettina Sandgathe Husebø.

De grå kolossene minner mer om fabrikkbygninger fra sovjettida enn et pleiehjem for bestemor. Men bak de slitte fasadene finner vi Norges beste eldreomsorg.

Her har overlege Stein Husebø og kona Bettina utviklet en helt unik sykehjemsfilosofi. Med prosjektet «Hospice og palliativ medisin for eldre» har de vist at livets sluttfase ikke trenger å være en reise i lidelse og ensomhet. Palliativ er faguttrykket for hospice - som betyr at man ikke ønsker å framskynde eller utsette døden, men vil sikre lindring av symptomer og smerte.

- Åh, her har vi det så kjekt, fastslår Mabel Einarsen uten å løfte blikket fra de knatrende strikkepinnene. 78-åringen har bare et par runder igjen før raggsokkene er ferdige.

Det er torsdag formiddag og full aktivitet på Aktiviteten, sykehjemmets hobbyverksted. Et titall eldre damer sitter rundt arbeidsbordene, som flyter over av filt, maling, halvferdige strikkenisser, trefugler og alskens fargerikt krimskrams.

- Jeg klarer bare å bruke den ene armen og får ikke til så mye, men se! Jeg har malt fire forklær, sier 81 år gamle Kirsten Evelyn Skuggen stolt.

Smertelindring

- Det handler om å se ressursene framfor begrensningene. De åndelige behovene like mye som de fysiske. Eldreomsorg er mer enn stille, mette og rene gamle, sier Bettina Husebø.

Personsøkeren kimer støtt inne på legekontoret. De tre siste dagene har Husebø mistet tre av sine pasienter. Nå ligger en ny for døden.

- Alle vet at alvorlig syke og døende kreftpasienter trenger ekstra omsorg og smertelindring i livets siste fase. Ingen snakker om det når det gjelder våre gamle, selv om de opplever de samme psykiske påkjenningene, pusteproblemene og smertene. Hovedmålet med prosjektet er å få økt fokus på dette, sier Husebø.

Men engste deg ikke for døden,

som oftest er den lett:

Du vil bare hvile en liten stund,

fordi du er så trett.

Du sovner inn og du sover.

Da er det over.

For kreftsyke Karl Jørgensen er Arnulf Øverlands ord ingen trøst. Slutten kan komme når som helst. 83-åringen er redd.

- Jeg har ingen framtid. Den eneste trøsta jeg har, er at de har lovet meg at jeg skal slippe smerter, sier han til Dagbladet.

Jørgensen sitter i lenestolen på rommet sitt og leser Stomperud-juleheftet. På bordet smiler oldebarna og kona i glass og rammer.

Bettina Husebø klemmer hendene hans i sine, men sier ingenting. De to er blitt godt kjent siden Jørgensen flyttet inn på hospiceavdelinga for snart fem uker siden.

- Hvis jeg hadde fått velge igjen, ville jeg valgt å være her. Nå er det viktigst for meg å få god pleie og vite at noen tar hånd om meg når tida er inne, sier Jørgensen gråtkvalt.

Dødsangsten herjer i den magre kroppen hans dag og natt.

83-åringen setter stor pris på romkameraten som er i samme, synkende båt, og den hyppige kontakten med leger og pleiere:

- Å føle trygghet betyr alt.

En undersøkelse ved Bergen Røde Kors Sykehjem viser at 64 prosent av pasientene ønsker å snakke om døden.

- Får jeg beskjed når tida er inne? Må jeg dø alene? Blir jeg kvalt? Gamle har så mange spørsmål. Selv om vi ikke kan svare, må vi la dem spørre og ta oss tid til å lytte. Her svikter mange sykehjem, mener Bettina Husebø.

To og et halvt år etter at hospiceavdelinga åpnet, har filosofien spredt seg til hele sykehjemmet. Samtlige 700 pasienter som har dødd siden prosjektet startet, har fått palliativ behandling. Alle pleierne har spesialkompetanse innenfor demens, psykiatri eller palliativ medisin. Fire leger med fagkompetanse i anestesi- eller indremedisin er ansatt på heltid. De har døgnvakt, hver dag, året rundt.

Det mest spesielle ved sykehjemmet er likevel den enorme frivillighetstjenesten. Nær 70 ildsjeler tilbyr pasientene det «lille ekstra». Hattefester, minnestunder, juleselskaper, vaffelkos, kafébibliotek, damegrupper og følgesvenner.

- Skal det være en «pikkane lille», shower Per Erdal (73) og svinger barvogna inn i TV-stua. Einar Magnus Torgersen (89) sitter og ser på skiskyting sammen med Kirsten Evelyn Skuggen (81).

- Jeg tar en dobbel konjakk. Det er jaggu edle dråper, flirer han.

Bartender Erdal fyller glasset med edel Bache. Hvit skjorte, svart forkle og burgunderrød tversoversløyfe levner ingen tvil om at det er festitivitas når han kommer trillende. I vogna har han alt fra sherry og rødvin til whisky og gin & tonic.

Europa-lansering

Per Erdal ble «frivillig» for å gi pensjonisttilværelsen mening. Når han ikke serverer konjakk, tar han de sprekeste pasientene med ut på turer. De svakeste tilbyr han ei hand å holde i. Mars neste år avsluttes pionerprosjektet ved sykehjemmet. Stein Husebø er allerede i gang med å videreføre filosofien til et europeisk prosjekt, og blir professor ved universitetet i Wien. Hva som skjer med superhjemmet i Bergen når legene forsvinner vet ingen, men Bettina Husebø er optimist.

- Jeg tror vi har bidratt til bevisstgjøring. Politikerne har erklært eldreomsorg som satsingsområde. Legeforeningen har skjønt at også leger må gjøre en innsats for syke eldre, sier Bettina Husebø til Dagbladet.

SKÅL: Einar Magnus Torgersen (89) synes aldri han blir for gammel for en konjakk eller to. Kirsten Evelyn Skuggen (81) nøyer seg derimot med pærebrus når «bartender» Per Erdal (73) går runden.
JULESTRI: Mabel Einarsen besøker Aktiviteten så ofte hun kan. 78-åringen synes det er kjempekjekt å få lage julegavene selv. Både strikkenisser og raggsokker skjuler seg i pakkene hun skal gi bort i år.
SE RESSURSENE: Eldreomsorg er mer enn stille, mette og rene gamle, sier avdelingsoverlege Bettina Husebø.