Suppe i sentrum

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Fylkestingsvalget kåret Fremskrittspartiet til landets nest største parti, hårfint foran Høyre. Samlet ga valgene Frp en ny tyngde som de andre partiene nå sliter med å reagere på. Frp er blitt et viktig parti som ikke kommer til å forsvinne av seg selv. Men de øvrige partiene mangler strategi for å møte denne ubehagelige kjensgjerningen. Det bør de snarest få orden på. Stortingsvalget er bare to år unna.
  • De ulike reaksjonene på Frp's nye og sterke posisjon viser hvordan partiene famler. Ta Rana og Stavanger som eksempler. I industrikommunen Rana ble SV største parti og sammen med Ap fikk venstresiden over 70 prosent av stemmene. Men Ap i Rana ville i utgangspunktet heller samarbeide med Frp for å hindre at SV får ordføreren. Omvendt er situasjonen i Stavanger. Der har Høyre gått sammen med Ap for å holde Frp unna makten. Når partilederne blir konfrontert med slike politiske sprik, feier de spørsmålet til side under henvisning til lokale forhold. Bare Carl I. Hagen prøver å framstille det som et storstilt og autoritært overgrep når hans eget parti ikke når fram til maktens posisjoner.
  • Dette rotet er uttrykk for at partiene er rastløse og rådville. Valget var ikke noe jordskjelv, men det bekreftet en trend som har utviklet seg gjennom år: Det blir stadig trangere i det politiske sentrum. Ingen har merket dette sterkere enn KrF, som nesten ble halvert i valget. Men også samlet er sentrumspartiene en bleknet politisk kraft. Deres historiske rolle som brubygger mellom fløyene er kraftig svekket.
  • Det henger ikke minst sammen med at alle viktige partier søker mot sentrum, der de fleste velgerne er. Arbeiderpartiets halvhjertede modernisering og liberale økonomiske politikk er et eksempel på det. Men også Carl I. Hagen har klipt klørne av den ekstreme liberalismen og går nå inn for å vitalisere arbeids- og næringsliv gjennom offentlige tiltak og målrettet stimulans. SV har pakket bort sosialismen og eksperimenterer med individualisme og valgfrihet. Høyre under Jan Petersens ledelse er bare blitt mer småborgerlig korrekt.
  • Norsk politikk begynner å likne en gryterett med ihjelkokte råvarer. Det gir Carl I. Hagen altfor god mulighet til å framstå som fristende merkevare. Skal dette endres, må de øvrige partiene skjerpe sin reformvilje og etablere samarbeidsformer som gir stabilitet og langsiktighet.