Surrealisme på belgisk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL (Dagbladet): For en kunstner som ville vrenge virkeligheten og drive opprørsk surrealistisk virksomhet, ville det kanskje vært en blandet glede å få vite at noe så borgelig og pompøst som et museum, tilegnet ham selv, skulle få plass i hjembyen Brussel, rett ved kongens slott. Men slik ble det: 2500 kvadratmeter i sentrum, fem etasjer med verdens største samling Magritte-kunst, åpnet for publikum på mandag denne uka. MuséeMagritteMuseum, som det offisielt heter, takket være den lett surrealistiske fransk-flamske språkvirkeligheten i Belgia, er et gigantisk løft til ære for en av landets store sønner. 170 originale malerier, en mengde plakater og manuskripter samt filmer og fotografier viser vei inn i Réné Magrittes besynderlige verden av piper som ikke er piper, flyvende menn med paraply og bowlerhatt, fjell som er fugler og føtter med lisser.

Magrittes visuelle språk er lett gjenkjennelig og dermed også ofte gjengitt. Han er blant verdens mest reproduserte kunstnere – mengden postkort, plakater og kopper matcher selv en popkunstner som Keith Haring, eller Andy Warhol, som kjøpte sin første Magritte på femtitallet. Selv var Magritte sånn passe begeistret for popkunsten, særlig etter at han på 1960-tallet stadig oftere ble omtalt som kunstretningens far. I årets nesten 800 sider tjukke nyutgivelse av Magrittes samlede skrifter, finnes en del fabelaktige intervjuer fra denne tida, der Magritte setter Warhol og de andre på plass: «Popkunstnerne vil være samtidige, de vil så gjerne være en del av sin tid, inspirert av reklamer for Coca-Cola. Det er noe ganske stusselig, det som inspirerer dem», sa Magritte i et intervju fra 1967.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Selv synes jeg samtiden lukter av middelmådighet og atombomben … Jeg vil ikke tilhøre min egen tid, eller noen annen tid heller, for den saks skyld.»

I BEGYNNELSEN AV karrieren tilhørte Magritte imidlertid helt klart en tidsriktig gjeng, først som del av en vital, belgisk surrealistbevegelse og etter hvert som hovedperson i kretsen rundt franskmannen André Breton, forfatteren av «Det surralistiske manifest». I 1927 flyttet Magritte til Paris sammen med kona Georgette der de tilbrakte tid med Breton og kunstnere som Salvador Dalí, Juan Miró og Max Ernst. Men det var Brussel som var byen. I lengden foretrakk de fransktalende belgiske surrealistene å betrakte Paris fra utsiden. Et tidsskrift drevet av Magrittes venn, dikteren Paul Nougé, het Distances – som for å understreke at de var litt på avstand fra dem som definerte seg i sentrum av begivenhetene. Det ga belgierne mulighet til å se ting klarere - og rarere.

«Mine malerier er synlige tanker», forklarte Magritte. Det viktige med et maleri er ikke hvordan det er utført, men at det er utført i henhold til en idé. Han kunne aldri malt en skål med frukt, har han fortalt, simpelthen fordi en skål med frukt ikke inspirerte ham – det var det poesi, musikk og filosofi som gjorde.

Magritte var i bunn og grunn ikke så glad i å male, han likte å pønske ut ideer som han lagde små skisser av. I stedet for å feste dem på et lerret, foretrakk han å gå ned på kafeen Greenwich i sentrum av Brussel for å spille sjakk. (Kafeen finnes fortsatt, og er full av typer som ser ut som de er med i en belgisk surrealistgjeng.)

Ideene hans kretser ofte omkring det tilfeldige forholdet mellom hverdagslige objekter og navnene vi gir dem. I det berømte bildet av en pipe, med underteksten «dette er ikke en pipe» er det (blant annet) dette han vil si: Det er faktisk ikke en pipe, for du kan ikke holde i den eller røyke den. Det er en tegning av noe vi kaller en pipe. Men et objekt er ikke så knyttet til sitt navn at vi ikke kan finne et som passer bedre, skrev Magritte, og foreslo «kanon» som nytt ord på det vi vanligvis kaller et «blad». Eller han lot tekst erstatte det han ellers ville malt, ved å skrive «kvinnekropp» på lerretet i stedet for å male en kvinnekropp. Hele tiden handlet det om å utforske det underlige, det mystiske i det som er virkelig.

DET NYE Magritte-museet har en imponerende samling originalmalerier. Skal man følge Magrittes egen tankegang, er det imidlertid ikke særlig viktig at de er originale: Kopier var vel så bra for Magritte – da han besøkte de berømte Uffizi-galleriene i Firenze, syntes han det var mest interessant å gå i museets postkortbutikk.

Han sa ofte at han syntes en reproduksjon av et bilde var mer enn bra nok for ham - akkurat på samme måte som han likte å lese en bok uten å skulle ønske han satt og leste forfatterens originale manuskript.

I denne tanken om utradering av den «ekte» og «originale» utgaven av et kunstverk, fantes naturligvis et stort kommersielt potensiale. Magritte malte gjerne flere varianter og versjoner av bildene sine, ofte på bestilling: Et av de fineste - «La reigne des lumieres» finnes i 17 varianter.

I et brev til sin gallerist i New York, forklarte Magritte strategien: «Det er ingen vits i å sende nye bilder til USA», skrev han, «det vi må gjøre er å tilby nye versjoner av bilder som allerede er kjent og fordøyd.»

Han ble kritisert for det, naturligvis, og et fint eksempel på kritikken er utstilt på det nye museet: En yngre belgisk kunstner lagde et bilde av en pengeseddel med Magrittes ansikt, som del av en avisannonse der Magritte fremstår som sell-out-kunstner av verste sort, med en prisliste over alt man kan be Magritte om å gjøre eller lage. Det var strengt, men så var Magritte heller ikke vanskelig å be.

En kjent variant er fuglen som det belgiske flyselskapet Sabena kjøpte, med rett til å trykke plakater, løpesedler og annonser. Det var en god økonomisk deal for Magritte: I et brev forklarte han at Sabena-kontrakten ga ham «en hel del smør på spinaten».

Selv mente han i tillegg at de nye versjonene av gamle bilder gjorde ham i stand til å gå dypere inn i den originale ideen. Dessuten var han opptatt av å få spredt bildene sine i en tid der få av dem var reprodusert i kataloger og bøker.

Store utstillinger, blant annet på MoMa i New York, bidro til en raskt voksende etterspørsel, og gjorde at Magritte levde sine siste år som en rik kunstner. Han mistet kontakten med flere av sine gamle surrealistvenner og -kolleger etter hvert som han ble berømt. En av vennene han beholdt fortalte senere at Magritte hadde en slags skyldfølelse for å ha blitt så kjent. «Magritte ville at hans arbeid skulle forandre verden, ikke at det skulle gi ham rikdom eller ære eller anerkjennelse.» En del av ideene hans fungerer fortsatt så bra at han, med litt velvilje, kan sies å ha oppnådd alt sammen.

Simen Ekern er journalist

og kommentator i Dagbladet