Sutrekunstnerne

I denne nasjonen av sutrere og klagere har det nå endelig vokst frem en egen elitedivisjon av sutrere og klagere.KOMMENTAR:

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skriv leserkommentar på Dagbladet.no!


Vi nordmenn er
etter sigende et selvgodt folkeferd som syter og klager uten å forstå hvor godt vi egentlig har det.

I denne nasjonen av sutrere og klagere har det nå endelig vokst frem en egen elitedivisjon av sutrere og klagere, en gruppe høyt privilegerte sutrere som i hovedsak består av utøvende kunstnere med stor kommersiell suksess.

Mens grasrotsutrerne som oftest vender sin opplevelse av sosial urettferdighet mot stat og kommune generelt, og skatter og avgifter spesielt, vender elitesutrerne seg mot alle og enhver som ikke umiddelbart bifaller deres kunstneriske utfoldelser eller private forretningsanliggender.

I særdeleshet vender de misnøyen mot representanter for den tredje statsmak, misbilligende journalister og surmagede kritikere, men også mot eksperter og forståsegpåere fra deres egne respektive kunstfelter, det være seg litteraturteoretikere, kunstfaglig skolerte, folk med erfaring fra filmbransjen, etablerte forfatterkollegaer osv. Generelt gjelder harmen enhver innbygger av Jante som ikke unner mer vellykkede mennesker deres suksess.

At en fattig rusmisbruker på bunnen av det norske samfunnet ytrer at han blir misforstått, uthengt og tråkket på, er det ikke bare forståelig, det vekker kanskje til og med sympati.

Når mennesker fra den norske kultureliten og nå medlemmer av den norske kongefamilien inntar en lignende offerrolle, kan man ikke føle annet enn forakt. Spesielt når sytingen og klagingen så tydelig er regissert som et ledd i egen markedsføringsstrategi. Eksempelvis foregår det slik: Vebjørn Sand meddeler den norske offentligheten at han skal ha en utstilling.

Når avisene slår terningkast to, står maleren med ett frem som et offer for norsk trangsynthet og kunstfaglig inkompetanse. Dermed følger full dekning i samtlige mediekanaler der kunstneren bretter ut om den urause norske provinsmentaliteten han ikke opplever noe annet sted i verden.

Folk flest, som også er drittlei norsk jantementalitet og abstrakt kunst som ikke forestiller noe som helst, går dermed mann av huse til Galleri Sand hvor salget går over enhver forventning.

MOBBEOFFER? Nei, sytingen og klagingen er 
tydelig regissert som et ledd i egen markedsføringsstrategi, mener kommentatoren, som jobber ved New School for Social Research i New York. Foto: John Terje Pedersen
MOBBEOFFER? Nei, sytingen og klagingen er tydelig regissert som et ledd i egen markedsføringsstrategi, mener kommentatoren, som jobber ved New School for Social Research i New York. Foto: John Terje Pedersen Vis mer

Den Sandportretterte Ari Behn utgir og markedsfører i stor stil en hel roman om medias heksejakt på frie kunstnersjeler der han kaller Akersgatas journalister for fiksjonalister. Når han senere også fremstår som glass- og servisedesigner for Magnor Glassverk, og når dommen fra nasjonalmuseets kurator blir heller lunken, rykker filmregissøren Vibeke Løkkeberg ut i Aftenposten og forsvarer kjendiskunstnerens rett til å være et «fabulerende menneske som leker med sine uttrykk.» (21.04.2007) For hun er selv en «cross over»-kunstner som opplever at den «levende kunstneriske nysgjerrigheten har bukket under for ugenerøse og fantasiløse kunstsyn.»

De siste dagene har endatil et medlem av vår norske kongefamilie oppdaget sutringens makt. Etter offentlig å ha annonsert at hun mot et økonomisk vederlag skal lære mennesker å komme i kontakt med engler, og medias øyenbryn heves tilbake til nakkehårene, antyder prinsesse Märtha Louise ublygt at pressen driver heksejakt på hennes private forretningsanliggender. I følge henne ivaretar ikke media en kritisk offentlighet, men er å regne som en offentlig gapestokk som mobber og henger ut mennesker som kun ønsker å realisere seg selv og sine drømmer. Og, tør jeg si, forretningsideer.

I kontrast til den store massen av sutrere som ikke får gjennomslag for sin sutring overfor myndighetene, vet elitesutrerne nettopp å appellere til grasrotsutrernes behov for aksept og anerkjennelse.

For sutrere flest er medlemmer av et fellesskapsløst felleskap som ikke føler solidaritet med andre sutrere. De føler seg alle litt annerledes enn alle andre i annerledeslandet og har naturlig nok litt andre krav enn alle andre. Derfor identifiserer de seg heller med et sjikt av mennesker som i sin annerledeshet evner å heve seg over den gemene hop av hverdagssutrere. Det er dette elementet elitesutrerne vet å utnytte som en markedsmekanikk. Og hvor grasrotsutreren dermed forblir et offer for statlig overmakt, politisk inkompetanse eller byråkratisk urettferdighet, vet sutrekunstneren å ikle seg offerrollen for å fremstå som attråverdig formarkedskreftenes motmakt.

Hos elitesutrerne er alle sutrere en potensiell konsumer av deres kulturprodukter, og for å frigjøre handletrangen gjelder det bare å mobilisere til kamp mot en felles fiende: den smålige sosialdemokratiske jantementaliteten som søker å holde de frie sjeler nede. Dermed melder vi oss på engleskole, investerer i portrettmalerier av norske kjendiser eller kjøper bøker om kulturelitens forherligelse av seg selv. Om ikke annet så for å vise at også vi opponerer mot småborgerlig undertrykkelse, konvensjoner, all verdens eksperter og maktmennesker som stadig forsøker å vise oss hvor skapet skal stå.

De første skal bli de siste, heter det som kjent i boken. Når nå også medlemmer av den norske kongefamilien benytter seg av sutringens makt, mangler vi bare Fremskrittspartiet i regjering før vi med hånden på hjertet kan begynne å klage på at vi har fått de statsoverhodene vi fortjener.

En nasjon av sutrere ledet av en divisjon av elitesutrere. Men det er bare de på toppen som evner å omgjøre sutringen til kapital.

Sutrekunstnerne