Sutring om toppskatt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den såkalte «toppskatten» har et misvisende navn. Det gir anledning til årviss sutring om at den nå omfatter for mange til å kunne kalles nettopp toppskatt. Navnet gir skattepopulistiske politikere og skattetrette borgere gode, om enn billige, argumenter for å heve innslagspunktet for denne skatten. Beregninger som Aftenposten har utført viser at nær halvparten av alle heltidsansatte nå betaler den laveste toppskattesatsen i tillegg til trygdeavgift og «nettoskatt». Avisa kan gjennom tabeller påvise at andelen toppskattytere sank under den forrige regjeringen og har økt under den sittende.

Hovedforklaringen på at flere vil betale toppskatt i år enn for to og tre år siden er at lønningene har økt mer enn det fastsatte innslagspunktet. I år tror Statistisk sentralbyrå at lønningene i gjennomsnitt vil øke med 6 prosent, mens Stoltenberg-regjeringen bare har hevet innslagspunktet for toppskatten med 5 prosent, fra 400 000 kroner til 420 000 kroner. Fordi vi ligger an til å få en bedre lønnsutvikling enn regjeringen og andre prognosemakere trodde, vil flere nå opp i så høye inntekter at de må betale litt mer skatt til fellesskapet. Politikere og borgere kan da velge om de skal glede seg over reallønnsvekst og kjøpekraftforbedring eller jamre over skatteøkning. De som «rammes» av toppskatt, sitter uansett igjen med mer enn dem som ikke må betale denne.

Toppskatten ble innført i forbindelse med omlegginger av skattesystemet på åtti- og nittitallet og erstattet progressiv beskatning på alminnelig inntekt. Også da var det politisk enighet om at de med størst skatteevne skulle betale mer enn de med lav skatteevne. Det som gjensto var å kjekle om hvor høyt innslagspunktet skulle settes. Det blir utvilsomt et tema i neste års valgkamp. Når også ansatte i offentlig sektor klager over toppskatten, er vi redd viljen til å betale til fellesskapet er like fallende som forståelsen for inndriving av skatter. Det vil regjeringens motstandere vite å utnytte.