En er falt, en er sterkt såret i norsk krigsinnsats i Afghanistan. En stor offensiv mot Taliban er samtidig avsluttet med godt resultat: Taliban er nedkjempet i operasjonsområdet og humanitært arbeid kan gjenopptas der.

Det er altså norske tap og skadede og det er mange falne på motstanderens side. Dette reiser den etiske debatten om når det er riktig å risikere og eventuelt også tape norske liv. Det er dette temaet som er det etisk sett helt sentrale, og som vi til dags dato ikke har tatt opp i norsk politikk og offentlig debatt. Det må vi gjøre nå.

Denne etiske debatten er kun nødvendig når våre styrker settes inn i et krigsteater. Dreier det seg om en lavrisiko fredsbevaring er det selvsagt ikke viktig. Å være soldat i dagens Bosnia er ikke forbundet med mye mer risiko enn å kjøre på E-18. Følgelig debatterer vi ikke en slik operasjon. Men i Afghanistan er det krig i militær forstand. Når SV fremdeles fornekter realiteten i at norske styrker angriper og bekjemper Taliban i nord, er dette det mest uetiske jeg kan tenke meg. Det er nå kjent at jeg også er mor til en soldat i de norske styrkene. Han har de siste ukene vært med i disse kampene. I tillegg er han og hans medsoldater ute i oppdrag nesten hele tiden. Faren for veibomber og selvmordsangrep er daglig og konstant, slik den er i sør. Det er til og med høyere risiko i slike operasjoner fordi man skal utvikle et godt forhold til de sivile, og derfor ikke kan reise rundt i pansrede kjøretøy som hovedregel. Men fienden er i sivile klær og angriper fra bakhold.