SV og krigens etiske krav

At SV fremdeles fornekter at norske styrker angriper og bekjemper Taliban i nord, er det mest uetiske jeg kan tenke meg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En er falt, en er sterkt såret i norsk krigsinnsats i Afghanistan. En stor offensiv mot Taliban er samtidig avsluttet med godt resultat: Taliban er nedkjempet i operasjonsområdet og humanitært arbeid kan gjenopptas der.

Det er altså norske tap og skadede og det er mange falne på motstanderens side. Dette reiser den etiske debatten om når det er riktig å risikere og eventuelt også tape norske liv. Det er dette temaet som er det etisk sett helt sentrale, og som vi til dags dato ikke har tatt opp i norsk politikk og offentlig debatt. Det må vi gjøre nå.

Denne etiske debatten er kun nødvendig når våre styrker settes inn i et krigsteater. Dreier det seg om en lavrisiko fredsbevaring er det selvsagt ikke viktig. Å være soldat i dagens Bosnia er ikke forbundet med mye mer risiko enn å kjøre på E-18. Følgelig debatterer vi ikke en slik operasjon. Men i Afghanistan er det krig i militær forstand. Når SV fremdeles fornekter realiteten i at norske styrker angriper og bekjemper Taliban i nord, er dette det mest uetiske jeg kan tenke meg. Det er nå kjent at jeg også er mor til en soldat i de norske styrkene. Han har de siste ukene vært med i disse kampene. I tillegg er han og hans medsoldater ute i oppdrag nesten hele tiden. Faren for veibomber og selvmordsangrep er daglig og konstant, slik den er i sør. Det er til og med høyere risiko i slike operasjoner fordi man skal utvikle et godt forhold til de sivile, og derfor ikke kan reise rundt i pansrede kjøretøy som hovedregel. Men fienden er i sivile klær og angriper fra bakhold.

Det første etiske krav vi borgere, og ikke minst våre soldater har, overfor regjeringspartiene er at ting kalles ved sitt rette navn. Fienden i Nord-Afghanistan heter Taliban og er terrorister, også fordi de bruker metoder som går langt utover geriljakrigens feighet. Norske styrker bekjemper denne fienden offensivt når det er taktisk riktig. Våre styrker er i krig mot terrorister – akkurat som i sør og akkurat som de amerikanske styrkene i Operation Enduring Freedom. Det er jo faktisk ISAF som står for størstedelen av krigføringen i sør nå. Å unnlate å kalle ting ved sitt rette navn for å kunne finne en eller annen politisk konsensus er utilgivelig når norske liv er i vektskålen. Dette dreier seg om livets – og dødens – alvor, intet mindre. Der man sender ut soldater som risikerer sitt eget liv, må man være sikkert på at saken er så viktig for Norge at dette offeret er akseptabelt.

Det andre etiske krav er vanskeligere. Det gjelder hvilke grunner som er vektige nok til at norske liv skal settes på spill. De som settes inn, er offiserer som kan beordres og soldater som er vervet. De må kunne gi sitt eget liv og de må kunne forsvare å ta andres. Profesjonelle militære er seg dette bevisst, det er en spesiell yrkesrisiko. Det er derfor det militære på mange måter er det motsatte av det sivile. Norske militære er nettopp så profesjonelle at de ikke diskuterer hvilke saker de blir satt inn for, om de er gode eller dårlige. De får en ordre om å utføre et oppdrag. Vi verken bør eller kan forvente slike diskusjoner fra militær side. Men de forventer selvsagt at det er full støtte til realiteten av hva de gjør fra dem som sender dem ut.

Spørsmålet for norske politikere er dette: Er det tilstrekkelig å ville skape et bedre samfunn et sted, for eksempel Afghanistan, for å risikere norske liv? Eller må det være viktig for oss sikkerhetspolitisk i tillegg? Denne debatten etterlyser jeg. Dagens trusler omfatter i stor grad global terror, men vi nekter å snakke om dette som en trussel mot oss selv om NATO har definert denne trusselen som viktigst de neste 10-15 år. Det er politisk sett mye mer akseptabelt å snakke om humanitær innsats i norsk kontekst. Slik fornekter man ikke bare realiteten i krigen i Afghanistan med de negative følger det har for våre tropper – som beskrevet over – men gjør det også enda vanskeligere å forsvare tap av norske liv. Er det etisk riktig at man bes om det ytterste offer for å skape utvikling og demokrati i et land? Jeg vil si nei. Er det etisk riktig at man bes om det samme i en sikkerhetspolitisk viktig sak for våre verdier og interesser? Jeg vil si ja. I dagens kriger vil det første være en funksjon av det andre fordi man ikke oppnår noe varig resultat ved militær aksjon alene, tvert om. Men grunnene til å sette inn militærmakt er det etisk vanskelig spørsmål, ikke at en slik operasjon også krever massiv sivil innsats.

Paradokset for SV og alle andre som sier at norsk militær kun skal opptre i snill politifunksjon er at de derved ikke kan forsvare at norske liv går tapt. Ved fornektelse av realitetene faller man norske soldater i ryggen fordi man også da må bagatellisere den innsats på liv og død de kan avkreves.