Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

SV pusser våpnene

SV-ledelsen rydder opp på sitt ideologiske loft slik at partiet kan håndtere regjeringsmakt etter neste stortingsvalg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var historisk

, men bare en knapp håndfull mediefolk til stede, da Sosialistisk Venstreparti tirsdag la fram sin kursendring i forsvars- og sikkerhetspolitikken. I ett år har SV-leder Kristin Halvorsen vært engstelig for dette prosjektet som kan bli den største snuoperasjonen i partiets historie. På overflaten handler det om SVs framtidige syn på landets forsvar. Under overflaten handler det om partiets urstandpunkt, motstanden mot NATO, som nå må mykes opp, eller for å si det rett ut, legges bort, før partiet kan tenke på å rykke inn i regjeringskontorene. Grunnleggerne av Sosialistisk Folkeparti var den indre opposisjon i Arbeiderpartiet som gikk imot norsk medlemskap i NATO og ville at Norge skulle finne «Den tredje vei» i den kalde krigen mellom USA og NATO mot Sovjet og Warszawapakten. Ap's partisekretær Haakon Lie og det samarbeidende Overvåkingspolitiet så på avvikerne som en femtekolonne, og ekskluderte dem. I løpet av noen måneder våren 1961 ble Sosialistisk Venstreparti stiftet. Det nye partiet fikk sine to første stortingsrepresentanter, Finn Gustavsen og Asbjørn Holm, ved valget om høsten, havnet på vippen og fratok Arbeiderpartiet flertallet i Stortinget. Resten er Kings Bay, John Lyng, Per Borten, Trygve Bratteli og alt det andre som er norsk etterkrigshistorie.

Og som om

en nyorientering i forhold til forsvar og NATO ikke er nok: I kjølvannet av denne prosessen kommer debatten om den sikkerhetspolitiske dimensjon i EU, som forskeren Pernille Rieker framhevet i sin kommentar til debattutspillet fra det forsvarspolitiske utvalget i SV.

Pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen trakk fram den andre siden av SV-forslaget som er en beskrivelse av et forsvar som løser forsvarsoppgavene i og rundt Norge, og først deretter stiller styrker til rådighet for oppdrag i utlandet, dersom oppdraget har et utvetydig FN-mandat.

Den tredje kommentatoren var forsker Jon Bingen som fikk SV-politikerne til å hoppe i sine stoler da han sa at Stein Ørnhøi-dokumentet er «revolusjonerende».

SV-ledelsen

rydder opp på sitt ideologiske loft slik at partiet kan håndtere regjeringsmakt etter neste stortingsvalg. På mitt spørsmål om dette utspillet er et ledd i arbeidet for å gi SV en politisk operativ plattform også i forsvars- og sikkerhetspolitikken, svarer Ørnhøi kort og godt «Ja». Han følger opp med å si at «å gå inn i regjering med dette uavklart, er ikke bra».

For veteranen Ørnhøi, og dermed også for dagens SV, går det en linje fra Ørnhøis arbeid i forsvarskommisjonen som Kåre Willoch ledet. Nå spiller hans og utvalgets ideer om et nytt, nasjonalt forsvar innenfor NATO rett inn i den aktuelle forsvarsdebatten. Ap-mann Børresen beklager at det er SV som tar utviklingen i forsvaret på alvor, mens denne debatten er totalt fraværende i hans eget parti.

Det magre

medieoppmøtet hos Ørnhøi og stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund som er SVs forsvarspolitiske talsperson, sto i sterk kontrast til seminaret som Den norske Atlanterhavskomiteen noen timer seinere arrangerte i Oslo Militære Samfund. I den fullsatte salen satt mange av de faste reporterne som skriver om forsvarsspørsmål i de sentrale norske avisene. Der ble organiseringen av FIST lagt fram. FIST står for Forsvarets innsatsstyrker, eller det som nå blir våre få, men altså profesjonelle, elitesoldater. Det er de som er innmeldt i NATOs styrkeregister og skal kunne settes inn hvor som helst i verden i løpet av bare en måned med forberedelser.

Bondevik II-regjeringen

med forsvarsminister Kristin Krohn Devold som spydspiss, har omorganisert hele det norske forsvaret bort fra et nasjonalt forsvar til en liten, men svært kostbar, militær ekspedisjonsstyrke som USA i framtida kan disponere som en del av sine egne ekspedisjonsstyrker. Omformingen har foregått uten særlig debatt om dette også innebærer oppgitt suverenitet, og svekkelse av nasjonale forsvarsoppgaver som grensevakt, patruljering av vår digre, økonomiske sone og beskyttelse mot angrep, også i form av terror mot oljeinstallasjoner. Som bare er noe av det SV nå vil drøfte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media