Svake men'sker?

Velgerne er for kortsiktige og egoistiske. Politikerne for ettergivende. Skal vi rett og slett ansette en økonom?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER DET NORSKE DEMOKRATIET

for dyrt? Har vi råd til det i lengden? Finnes det mer økonomisk effektive samfunnsmodeller? Får man mer ut av pengene i USA? Og bør vi i så fall innrette oss slik her på berget som de gjør der? Slike spørsmål tvinger seg fram etter å ha hørt professor Kjetil Storesletten fra Universitetet i Oslo. Den samme dag som nasjonen feiret monarkiet og sin nye tronarving, la han fram beregninger for landets samfunnsøkonomer som viser at et presidentstyre à la det amerikanske ville redusert det offentliges andel av BNP med 12 prosent, altså med en fjerdedel i forhold til i dag. «Byrden» av de offentlige utgiftene ville vært tilsvarende mindre.

STORESLETTENS

resonnement er kort oppsummert slik: Under parlamentarisme er regjeringen ansvarlig overfor parlamentet. Regjeringen må derfor sikre seg støtte av parlamentet, for eksempel ved å bruke mer penger på ønskede formål. Det betyr press for økt bruk av penger. Jo svakere regjering, jo sterkere press.

I et presidentsystem med en annen maktfordeling har kongressen mindre kontroll med hva regjeringen bruker penger på. Men kongressen kan blokkere bruk av penger. Dette resulterer i press for mindre bruk av penger, som igjen leder til mindre offentlige utgifter på brede prosjekter (universelle velferdsgoder) og mer på direkte rettede overføringer (behovsprøvede ordninger, direkte næringsstøtte etc).

PROFESSORENS BEKYMRING

er velgerne. De tenker kortsiktig. De vil ha penger nå, ikke siden. De er hver for seg opptatt av seg og sitt, sine rettigheter, goder og det de anser som rimelige krav. De vil stemme på partier som i størst grad lover å innfri disse. For de har så lenge blitt oppdratt til å være brukere, istedenfor gode samfunnsborgere, at demokratiet vakler under vekten av deres samlede egeninteresse. Faren for at et flertall av dem før eller siden vil gå løs på oljeformuen er overhengende.

Alle politikere er seg imidlertid bevisst dette presset. Derfor har de gitt fra seg noen viktige styringsverktøy. De har innført en handlingsregel for bruken av oljepenger, som dermed er hevet over politisk kiv og krangel. Og derfor har de delegert ansvaret for pengepolitikken til Norges Bank.

DETTE ER IKKE NOK

, mener Storesletten, som i likhet med oss andre har sett at politikerne bruker mer oljepenger enn handlingsregelen tilsier. Han vil derfor ha en strengere handlingsregel, en som politikerne ikke skal kunne tukle med. En endelig løsning på generasjonsproblemet, som han sier. Men er det mulig innenfor et demokratisk styresett? Og ville det bli noe annerledes med et amerikansk styresett og en mer privatisert økonomi? Er det ikke bra at en finansminister fra Høyre faktisk bruker litt slark i handlingsregelen til å drive motkonjunkturpolitikk?

STRENGERE REGLER

vil gi enda mindre spillerom til politikerne. Fra før lever norske politikere en nokså trang tilværelse, knuget under ESAs strenge regelverk og kravet om bedret konkurranseevne i en globalisert verden. Hvem vil stemme på politikere som ikke kan rikke seg?

La oss beholde de siste rester av albuerom. Norge er to ganger kåret til verdens beste land å bo i. Vi har gratis utdanning, et offentlig helsevesen (til halve prisen av det amerikanske), god eldreomsorg, gode barselpermisjoner, godt barnehagetilbud, lav arbeidsløshet, full lønn under sjukdom, gode offentlige permisjonsordninger. Alt dette selv om vi gjennomsnittlig jobber langt færre arbeidstimer enn amerikanerne. Vår håndtering av oljeformuen så langt har vært en suksesshistorie. Våre politikere styrer oss med vennlig, men fast hånd, godt støttet av økonomene i jerntrianglet, Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank. Og vår mindretallsparlamentarisme gir oss velgere en følelse av at vi fortsatt har innflytelse. Og skulle vi lykkes i å sette sammen en flertallsregjering, kan vi bytte den bort med en mindre om vi ikke liker den. En hel rekke av konkurransefortrinn, spør du meg.