Svakelige keisere

Kinas ettbarnspolitikk får skylda for dårlige OL-utsikter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BEIJING (Dagbladet): Kinas bekymringer rundt OL strekker seg videre enn til avviklingen av prestisjeprosjektet i 2008. Skygger på framtidshimmelen handler om mer enn forurenset Beijing-luft, trusler om boikott og vestlig kritikk av brudd på menneskerettigheter. På lengre sikt står også mulighetene for sportslig suksess på spill.

Kinas ettbarnspolitikk fører til en potensiell krise i landets rekruttering av idrettstalenter fordi foreldre i våre dager ikke vil at deres eneste barn skal utsettes for de beinharde treningsregimene som er nødvendige for å dyrke fram vinnere, ifølge nyhetsbyrået Xinhua som siterer advarsler fra framtredende idrettseksperter.

I STEDET FOR sterke kroppsarbeidere produserer Kina i dag generasjoner av bortskjemte, småfeite ungdommer som fullstendig torpederer landets mål om å være ledende også på idrettsarenaen. Ettbarnspolitikken har riktignok ført til et overskudd av guttebarn, men «de små keiserne» som disse enebarna kalles, dulles og degges for på måter som er uforenlige med atletiske prestasjoner og dyder som styrke, forsakelse og utholdenhet.

Den som har luftet bekymringene tydeligst er professor Zhao Gaocai ved Wuhan Idrettsinstitutt i Hubei-provinsen. Han har utfordret myndighetene til å utforme en ny politikk for å løse problemet.

– For øyeblikket er 10 prosent av kinesiske barn født på 1980- og 1990-tallet overvektige og tendensen er økende. Barna er altfor selvsentrerte og svakelige. For å bli en idrettsutøver i toppklassen må man være utstyrt med ytterst moden innstilling helt fra barndommen, har professor Zhao uttalt til Xinhua.

KINAS SYSTEM for å avle opp toppidrettsfolk stammer fra 1950-tallet og kalles «Dyrking og etablering av atletisk talentreserve». Det følger direktiver både fra Mao Zedong og Deng Xiaoping, og er i store trekk bygd etter sovjetisk modell. Systemet oppfordrer hele nasjonen til å støtte folk som har sportslige talenter, fordi det å vinne medaljer på sportsarenaen vil bringe ære til landet, heter det i svulstige ordelag.

Satt ut i praksis har dette betydd at angivelig talentfulle småunger er blitt håndplukket fra barnehager og sendt til dertil egnede idrettsinstitusjoner og underlagt knallhard fysisk fostring. For at barna så skulle konsentrere seg om sitt spesielle talent, har all opplæring og trening handlet om dette på bekostning av vanlige skolefag. Men stadig flere trenere har erfart at unger fra moderne ettbarnsfamilier mangler den viljestyrken eldre generasjoner hadde.

ØKENDE VELSTAND i Kina skaper en umiskjennelig vestlig mentalitet, særlig i urbane strøk. I Beijing og Shanghai er så mange som 20 prosent av skolebarna erklært klinisk overvektige. Selv om myndighetene driver iherdig propaganda for fysisk aktivitet, blant annet ved å sette opp smarte treningsapparater for voksne i alle parker, øker andelen unge som foretrekker å sitte på rumpa og surfe på nettet. Denne post-1980-generasjonen kalles «balinghou» på gatespråk og er offer for et lass av stereotypier. Ikke bare er de feite og bortskjemte, de er også egoistiske, materialistiske og blottet for ansvarsfølelse. Nå også håpløse sportsutøvere.

Eksperter i demografi viser derimot til at 80 prosent av Kinas 300000 pensjonerte idrettsutøvere har lidd av arbeidsledighet, skader og fattigdom. Noen har måttet leve av å selge medaljene sine. Det er fordi de aldri har lært noe annet enn turn eller stuping, og kan aldri få noen annen karriere utover det. «Dyrking og etablering av atletisk talentreserve» er med andre ord i utakt med Kinas gjeldende markedsøkonomi.