Svakt enevelde

I fjor valgte israelerne Ehud Barak til statsminister i et valgskred. Og han hadde et klart mandat utfra sine løfter i valgkampen: En fredsavtale med palestinerne skulle være klar i løpet av kort tid. Nå er hans regjering så svekket at statsministeren knapt har igjen verken politisk handlekraft eller legitimitet nok til å slutte fred på Israels vegne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Da Israel endret sitt politiske regime og innførte atskilte valg av parlamentet Knesset og av statsminister, var formå

let å gi landet sterke og stødige regjeringer i stedet for svake og skiftende koalisjoner på taburettene. Statsministeren fikk den utøvende makten av folket, men måtte samtidig få flertall for regjeringen i Knesset, et halvt parlamentarisk regime. På ulike vis kan de to statsmaktene, den utøvende og den lovgivende, avsette hverandre og skrive ut nyvalg. Men utfra dette fikk ikke Israel sterke statsministere. Først kom den autoritære og maktesløse Benjamin Netanyahu og så den innledningsvis tiljublede Ehud Barak, som etter hvert viste seg både handlingslammet og svakt eneveldig.

  • Nå har president Bill Clinton i USA presset israelerne og palestinerne til å møtes i Camp David for igjen å prøve å få fredsforhandlingene på sporet. Presidenter i USA har bare åtte år på å skape sitt ettermæle. Men både palestinernes leder Yassir Arafat og verten tviler på at Barak har politisk styrke nok til å komme med de harde innrømmelsene som er nødvendige for å få til en avtale. Israels utenriksminister, den noe uberegnelige David Levy, ville ikke engang bli med Barak. Og Barak måtte utsette avreisen for å delta i debatten om mistillit i Knesset. Et nokså håpløst utgangspunkt, men det er egentlig enda verre.
  • Pussig nok vil over halvparten av Israels regjering sette seg ved forhandlingsbordet i Camp David. Med seg til USA har Barak bare statsrådene Shlomo Ben Ami (sikkerhet), Amnon Lipkin Shahak (turisme og transport) og Michael Melchior (uten portefølje). Til gjengjeld sitter Barak sjøl på ikke mindre enn 11 av 22 taburetter.
  • Statsministeren har også vært forsvarsminister fra første dag. Han tok så over de tre taburettene for utdanning, landbruk og industri medregnet handel da venstrepartiet Meretz måtte kastes ut for å tilfredsstille de ultraortodokse i partiet Shas. I dag går lederen for de russiske innvandrerne, innenriksminister Natan Sharansky, formelt av. Det samme gjør til slutt de fire statsrådene fra Shas. Da overtar Barak taburettene for innenriks, religion, arbeid og sosiale saker, infrastruktur og helse. I morgen går boligministeren fra det ortodokse nasjonalreligiøse partiet av. Dermed får Barak ti departementer utenom statsministerens kontor å passe.
  • Dersom dette bare var kortvarig merkverdig og ikke ga en passende parodi på Barak og hans utfordringer, var det ikke så alvorlig for Israel - og for palestinerne. Men Barak som politisk leder har vist seg som en ensom general, en leder som ikke rådspør sine medarbeidere og som ikke engang opplyser dem om sine avgjørelser. Utenriksministeren fikk høre på radio at sjefen skulle til Camp David, skjønt han opplevde verre saker da han tjente Netanyahu. Når de støttespillerne som må redde ham politisk måtte overtale Barak til å ikke dra fra landet, men være til stede i Knesset under debatten om mistillit, smaker det av politisk umodenhet og arroganse samtidig.
  • I Knesset stemte 54 medlemmer for mistillit, sju for lite til å felle ham. Barak fikk støtte fra 52 av de frammøtte. Politisk var mistillitsforslaget et machiavelliansk trekk fra nasjonalister og religiøse på høyresida for å hindre innrømmelser overfor palestinerne. Bosetterne i de okkuperte områdene nærmer seg sannhetens øyeblikk. De har nå skadeskutt Barak.

Som andre folk har måttet lære før, finnes det ikke noen juridisk eller valgteknisk snarvei til samlende regjeringer i et splittet land. Mot den slags finnes bare politiske løsninger. Drømmen om en «sterk statsminister» har i Israel endt i noe som minner om et svakt enevelde.