Svaret er hat

Hvor lenge kan ungdommer utestenges og ydmykes før de kaster stein?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOTBALL-VM I 1998: Paris eksploderer i stolthet. En halv million mennesker fester på Champs Elysees. Da det franske landslaget knuser Brasil 3- 0 i finalen på Stade de France, er det en seier for det flerkulturelle Frankrike. Zizou, kapteinen Zinedine Zidane, oppvokst i den beinharde innvandrerbyen Marseille med algerisk far, blir nasjonalikon og symbol. Utenfor Paris 2005: Biler i brann. Ungdommer kaster stein og molotov-coctails.

PÅ CHAMPS ELYSEES, på Place des Vosges og i Luxembourgparken merkes ikke ungdomsopprøret. Alt er som normalt, dannet og ordnet. Opprøret foregår utenfor pene menneskers liv. Når det franske parlamentet er samlet til krisemøte, sitter bare hvite, gamle menn i salen. På franske tv-kanaler og radio kommenterer og analyserer ekspertene, akademikerne og politikerne. Franske journalister intervjuer de snille ungdommene i forstedene, de som tar avstand fra ilden og roper på mer politi og hæren. Men hva sier opprørerne? Hvor er de unges stemmer?

DERES HJEM ER trøstesløse drabantbyer, dit politiet sjelden drar etter mørkets frambrudd. Deres utsikter til jobb er latterlige. Ungdommene er tapere. Sønner av tapere. Mange er ekstremt sinte. Ungdommene i de beryktede forstedene hater politiet, hatet stikker dypt. De unge guttene hater også journalister, lærere, politikere, myndigheter. Selvforakten deres kan også være slående. «Jeg er svart, fattig, muslim og gutt. Det går til helvete uansett. Jeg drømmer om å drepe en purk».

PARIS har image som Europas flerkulturelle smeltedigel. Paris er verdensmusikkens hovedstad. Dagens mest berømte franske musikere, forfattere og moteskapere har ikke franske navn. Paris har alltid visst å bruke sine innvandere, å nyte godt av deres vilje til å komme seg opp og fram. Verken Chagall eller Picasso ble født i Frankrike. Likevel preger ekstrem segregering Paris og det franske samfunnet. Ungdomsopprøret er et fattigdomsopprør. Det står i sterk kontrast til studentopprøret i -68 som var de intellektuelles opprør; de kommende lederne. Økt segregering preger også Oslo. En ung underklasse av første- og annengenerasjons innvandrerungdom har vokst fram de siste ti åra. Ungdommene sviktes av det norske samfunnet. De søker på 100 jobber uten å få svar. De nektes bolig fordi de er mørke i huden. De føler seg uglesett, oversett, diskriminert og ydmyket.Arkitektskribent Jan Carlsen frykter det kan oppstå samme type ghettomiljøer i Groruddalen, som i Paris\' forsteder. Carlsen advarer mot det økende øst/vest-skillet og mangelen på offentlige møteplasser og ungdomstilbud.-  Vi må ikke sove, sa leder i Ungdom mot vold, Farid Bouras i «Sånn er livet» på P2. Ungdommene i Oslo tenner ikke på biler. Men motløsheten sprer seg som ild i tørt gress fra Tøyen til Groruddalen.