Svart hud, hvit sjel

En roman om to afrikanske prinser, som for 160 år siden ble sendt til Nederland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Den svarte med det hvite hjertet» heter romanen på norsk. Det er en god og dekkende tittel.

I 1837 ble to ti år gamle gutter ført fra Afrika til Nederland, ikke som slaver, mer som påfugler i et gyllent bur. Begge var de prinser av blodet, jeg-personen, prins Kwasi, var sønn av ashantikongen, og hans fetter prins Kwame var tronfølgeren, siden arvereglene i Ashanti-riket var noe annerledes enn det vi er vant med. Og det sjangermessig spennende ligger blant annet i det faktum at dette er en virkelig hendelse, og at mye av romanen bygger på det livet de to guttene levde. Dette gjør forfatteren rede for i et ryddig etterord, som nok oppleves som en nødvendighet, fordi han dermed etablerer skillet mellom fiksjon og realiteter.

Begge tapte

Noe av det mest interessante er at de to guttene - helt fra dag én i sin eksodus - valgte forskjellig. Mens jeg-personen, prins Kwasi, tilpasset seg, ble «hvit» bak sin svarte hud, tviholdt Kwame på sine svarte røtter og på sin svarte sjel. Og mens Kwasi med glans og bravur gjennomførte skolegang og studier, inntil han endte som en høyt kompetent bergingeniør, valgte Kwame - den mest ressurssterke av de to - å protestere ved ikke å «slå gjennom» i systemet.

Men begge tapte, på hvert sitt vis. Kwame, som søker mot det afrikanske, får ikke vende tilbake til landet han drømte om, han avvises av ashantikongen og tar i frustrasjon sitt eget liv. Kwasi, den tilpasningsdyktige, klarer seg tilsynelatende bedre, men også han møter veggen i sitt forsøk på å bli hvit. Han ender sitt liv som en bitter, sur plantasjeeier på Java, der bare selvinnsikten og selvironien hindrer ham fra å gå moralsk til grunne.

Ensomhet

Er så dette en bok om konvensjonell rasisme? Å svare bekreftende på dette vil være å forenkle i nesten utillatelig grad. De to prinsene møter ikke så mye rasehat i klassisk forstand, selv om de naturligvis også møter det. Mer er det snakk om reservasjon overfor det fremmede, småskårenhet og mistenksomhet. Men slett ikke bare. Noe av det gripende med romanen er forfatterens fine sans for nyanser, hans vilje til å forstå også dem som ikke forstår. Mer blir derfor dette en roman om ensomheten, og om smerten ved å være annerledes. Kanskje er det en smerte vi alle bærer, fordi vi, på hvert vårt vis, er unike og nettopp derfor ensomme.

 

SØK OG KJØP: Arthur Japin