Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Svart mann, hvit kjerring

I den amerikanske valgkampen setter man svake grupper opp mot hverandre, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Var det Hillarys tårer som sikret seieren? Vil Barack Obama stjele de svarte velgerne fra Hillary? Og hva er egentlig verst, å være kvinne eller svart? Disse og liknende spørsmål diskuteres i dypeste alvor i amerikansk media vinteren 2008. Ellers liberale kommentatorer slår fast kveld etter kveld i alle kanaler at Hillary er "unelectable", ikke valgbar, fordi hun er kvinne, og et land i krig kan ikke ha en øverstkommanderende i skjørt. Sånn er det bare.

Fullt så ille er det ikke å være svart, skal vi tro synserne. Selv en svart mann uten noen som helst erfaring er bedre enn en kvinne. Skal hun begynne å grine, kanskje, hvis USA blir angrepet? På den annen side var det jaggu på tide at Hillary gråt en skvett. Dama er jo laget av stål.

Det nytter ikke hva enn Hillary gjør. Ispedd medias iboende Clinton-hat blir hun hånet og hundset uansett om hun viser følelser eller er sakligheten selv, innrømmer ledende kommentatorer. Det har fått feministdronninga Gloria Steinem til å gjenta sin klassiske øvelse med å snu verden på hodet. I essayet «If men could menstruate» spurte hun for et par tiår siden om ikke tamponger hadde vært gratis og menn hadde skrytt av hvor mye og hvor lenge, hvis det hadde vært tilfellet. I en kommentar i New York Times denne uka gir hun en tenkt kvinnelig kandidat den samme CV-en som Barack Obama og spør om en så uerfaren kandidat hadde blitt utpekt som favoritt i et presidentvalg – hvis kandidaten altså hadde vært en ung svart kvinne. Steinem svarer selv at det ville være utenkelig.

Pressens dekning av Hillarys kampanje forteller at det i hvert fall ville vært utenkelig, hvis journalister fikk bestemme. Hun blir målt og veid etter andre kriterier enn sine mannlige konkurrenter. Først og sist er Hillary en representant for sitt kjønn, mens mennene i valgkampen representerer seg selv. Det var for eksempel ingen som påpekte at menn sviktet Obama i New Hampshire, slik det frydefullt ble framhevet at selv kvinnene skydde Hillary og foretrakk Obama i Iowa. Det er dessuten en vedtatt sannhet at Hillary er splittende, og dermed antydes det at en kvinnelig kandidat generelt og Hillary spesielt er for kontroversiell. Selvfølgelig er hun splittende, i likhet med alle andre kandidater. Velgerne er for eller imot, det er jo nettopp valgets natur, og det er normalt ikke et handikap å vekke sterke følelser hos velgerne. John F. Kennedy, George W. Bush og ikke minst Bill Clinton gjorde det samme uten at det ble brukt mot dem.

Sverten var knapt tørr på New York Times’ ledersider før den feministiske terrieren Camille Paglia beit Steinem i rødstrømpa og kalte henne i kjent stil for en gammeldags «nazifeminist». Paglia argumenterer sympatisk nok med at man ikke kan velge kvinner bare fordi de er kvinner, men stemme ut ifra politikk og lederegenskaper. Men så går Paglia i den samme fella hun beskylder Steinem for å ha havnet i. Hun hater Hillary – og når det gjelder Paglia snakker vi om hat – fordi hun holder ut med rundbrenneren Bill. Skal landet ledes av en dørmatte? Eller i beste fall, en som kynisk bærer over med sin manns sidesprang, fordi hun er avhengig av ham for å gjøre politisk karriere? Igjen nytter det ikke hva Hillary gjør. Enten er hun en bedratt kjerring, eller en jernkvinne. Damned if she does, damned if she doesn’t.

Barack Obamas hudfarge og bakgrunn blir ikke møtt med den samme uttalte skepsis. Det skyldes selvfølgelig at det er mer politisk ukorrekt å framstå som rasist enn som kvinnehater. Noen vil dessuten hevde at USA allerede har hatt en «svart» president, nemlig Bill Clinton. Selv gjør ikke Obama noe stort nummer av sin svarte arv. Det trenger han ikke. Andre gjør det for ham. Skribenten Christopher Hitchens mener det er både patetisk og pinlig hvor besatt amerikanere er av Obamas rase. Han mener påstanden om at Obamas kandidatur er et historisk «gjennombrudd» nettopp avslører at amerikanerne ikke har klart å hviske ut raseskillene, og han antyder dessuten at hvite Obama-fans bærer på en nedarvet skyldfølelse som en svart president skal gjøre bot for.

Da blir det neste spørsmålet hvem som fortjener det mest. Bør feminismen få sitt endelige gjennombrudd ved at en kvinne blir verdens mektigste mann, eller er det viktigere at en svart mann inntar Det hvite hus? Bare at disse spørsmålene blir stilt og diskutert viser at det er en lang vei igjen, både for kvinner og svarte.

Og hvis noen har lagt merke til at jeg konsekvent har kalt Clinton for Hillary og Barack for Obama, er ikke det tilfeldig heller.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media