Svart parkering

Parkering er lokalpolitikkens svarte hull. Av hensyn til miljøet skal du gjøre parkeringshaiene søkkrike.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI BANNER

når konvolutten ligger på ruta. Blodtrykket stiger når parkeringsvakta plutselig er der med blokka og vi ser hundrelappene få vinger. Parkering er blitt milliardindustri. Den største aktøren i bransjen (Europark) har tredoblet sin omsetning siden 1997 og skuffet i fjor inn 620 mill. kroner fra norske bilister. Alle kjefter på parkeringsvaktene, men det er politikerne som har skapt systemet og som fortjener å bli stilt til ansvar.

EN GJENNOMSNITTSPOLITIKER vet ikke noe vakrere enn å realisere et edelt formål uten kostnader for det offentlige. Som høyrepolitikk er dette illusjonisme på høyt plan: Utgifter som ikke belaster offentlige budsjetter er innsparing og effektivitet. At folk flest likevel må betale er visstnok uttrykk for frihet. Den som mottar pengene våre, er jo en del av det hellige, private næringsliv. I parkeringspolitikken - det heter faktisk det - har dette glansnummeret gått opp i en enda høyere enhet. Når eierne av parkeringsplassene flår kundene, har det både positiv effekt på miljøet og kommunens budsjetter. I realiteten er det skatteinnkreving ved stedfortreder.

PRISENE PÅ PARKERING

bekrefter formålet om inndragning, avskrekking og avkastning. For kort tid siden økte prisen på en plass i et parkeringshus i Oslo med drøyt 20 prosent, i ei tid med en alminnelig prisstigning på rundt to prosent. Timeprisen i hovedstaden er nå rundt 45 kroner, eller maks 225 kroner. Snart er det like dyrt å ha parkeringsplass som å kjøpe et hotellrom på tilbud. I løpet av de tolv siste åra er prisene tredoblet, noe som i perioden har gitt svært god fortjeneste for mange parkeringsselskaper. I denne fortjenesten ligger også den lukrative kontrollvirksomheten. Denne har et dobbelt formål. Dels skal den sikre at du kjøper mer parkeringstid enn du har bruk for. Dels er den for enkelte selskaper en viktig eller avgjørende inntekt. Effekten i lommeboka er uansett større enn den antatte miljøgevinsten.

NÅR POLITIKERNE

synes å ha gitt opp å ha en parkeringspolitikk, er det fordi de er fanget i et vanskelig dilemma. Ingen kan være i tvil om at det av hensyn til miljø og helse er behov for å redusere bilbruken i de store byene. Men strupes bilen, får også bysentrene åndenød. Snart er det bare kontorbygg, faghandel og restauranter igjen i bykjernen. Kjøpesentrene omkranser nå byene med stadig større areal og parkeringsplasser. Undersøkelser viser at sju av ti bruker bilen alltid eller ofte ved innkjøp av dagligvarer. At vi kjører til kjøpepalasset utenfor sentrum er trolig bra for miljøet i byen, men mindre utslipp i atmosfæren får vi ikke.

KOLLEKTIVTRAFIKK

er svaret, sier politikerne. Men de er lite villige til å betale hva det koster. Også det kan ha sine grunner. Så godt som all forskning om virkemiddelbruk og valg av transportmiddel konkluderer med at det skal svært store forbedringer til for at bilister skal gå over fra personbil til kollektivtransport. Lavere priser er ikke viktigst. Det som etterspørres er framkommelighet, punktlighet, økte frekvenser og flere ruter. Men tilbudet må også avpasses etter etterspørselen. Busser med dårlig kapasitetsutnyttelse gir ingen miljømessig eller trafikal gevinst, snarere tvert imot, heter det i en rapport fra ECON Senter for økonomisk analyse.

DEN SOM HAR TATT TRIKKEN

til barnehagen, dratt med seg barnevogna på bussen, handlet og kjøpt ytterligere en billett for å komme hjem - skjønner noe av bilens velsignelse. Her ligger også et annet poeng som både forskere og mange politikere synes å overse: Høy pris på privat transport betyr lite for de velstående, men er en sann plage for alle de andre.

UNDERSØKELSER

foretatt blant mer enn 20 norske byer viser at kommunene opplever det som vanskelig og lite interessant å ha en politikk når det gjelder parkering. Det handler om et følsomt tema og et område med et mylder av aktører som gjør samordning vanskelig. Derfor er vi havnet i det verst tenkelige alternativet som gjør private eiere til miljøprofitører og miljødetektiver. Skal vi redde byene, må politikerne ha mot til å ta styringen og skattebetalerne til å ta regningen.