Svarte svaner

Enkelte ting kan bare ikke skje. Og så skjer de likevel, skriver Andreas Wiese.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noen ting vet vi, tross alt. Tror vi. Svaner, for eksempel, er hvite. Vi har jo aldri sett en svart svane. Alle empiriske data og alle våre erfaringer tilsier at svaner, de skal være hvite. Sannsynligheten for å se en svart svane er dermed null, såfremt du ikke har stukket hodet for dypt inn i medisinskapet.

Tenk deg da forundringen den gang i det 17 århundre da europeerne første gang oppdaget en koloni svarte svaner. For de levde og hadde det bra – i Australia. Filosofen John Stuart Mill oppsummerte : Samme hvor mange hvite svaner du ser, kan ikke det bevise at svarte svaner ikke finnes. Omvendt trengs bare en eneste svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Og av og til vil den svarte svanen dukke opp og snu alt vi vet på hodet.

I fjor ga den tidligere børstraderen Nassim Nicholas Taleb ut boka «Svarte Svaner». I den argumenterte han for at tross all ekspertise, tross alle historiske data , tross alle avanserte og flotte modeller, ville ikke verdens finanseksperter kunne levere gode spådommer om framtida. Hvorfor? Fordi de ikke kunne vite når en svart svane ville dukke opp og kullkaste alle de fine teoriene.

Boka vakte litt oppsikt, men for øvrig fortsatte livet som før: Kredittselskapene vurderte risiko som de pleide, bankene fortsatt sine utlån som før – og aksjeanalytikerne laget sine kursmål og prediksjoner, i fine notater på godt papir. Men så skjedde det: Den svarte svanen kom flygende. Det er et dårlig varsel når ord som subprime havner på folkemunne.

Det som skjedde var at banker og finansmiljø hadde funnet nye måter å tjene penger på: Lån til folk med dårlig dokumentert betalingsevne. Fikk de problemer med å betale, ga man dem bare nye lån basert på at verdien av husene deres stadig steg. Og siden alle fikk mer i lån enn før, hadde folk mer penger tilgjengelige og kunne by mer for hus. Dermed steg prisene enda mer.

Det var selvsagt en risiko for at folk ikke kunne betale, men den risikoen ble stokket og flettet i stadig nye «instrumenter», verdipapirer som skulle gi både høyere avkastning og lavere risiko. Og det var slett ikke bare godtroende kraftkommuner i Nord-Norge som gikk på den. I bunn for de nye instrumentene lå også enorme mengder gjeld, for hvis du vil øke muligheten for gevinst, må du spille med andre folks penger. Problemet er at når spillet rakner, mister investorene fort alt. Over natten. Har du belånt huset med 80 prosent, og husprisene stuper 20 – da har du mistet all din egenkapital. Dersom et finansinstrument basert på 80 prosent lån synker 20 prosent er også all verdi borte. Og når gjeld og investeringer er flettet sammen i en spagetti av globale bånd og kryssinvesteringer, stuper faktisk alt samtidig.

I dag ser alle finansfolk dette glassklart. Men i fjor var de blinde. De færreste klarte å se muligheten for en svart svane. Og når svanen traff obligasjonsmarkedet, så heller ikke investorene effekten på børsen. De sto på kanten av stupet, men tok et langt skritt framover. Fra mars til mai i år steg Oslo Børs 25 prosent, selv om subprimekrisen var kjent. De siste tre månedene har aksjene stupt 44 prosent. Hva skal man med fornøyelsesparker som Tusenfryd når man har Oslo Børs? Nå svinger børsen vilt fra dag til dag, fordi ingen lenger riktig vet hva noe burde være verd. Men når vi jakter på forklaringer spør vi de samme ekspertene som burde skreket Selg! i mai.

Et kjernepunkt for Nassim Taleb er at det finnes fenomener der man kan forutse utfallet gjennom normalfordeling og gausskurver, der det finnes forventede resultat, og der sannsynligheten for mulige avvik lager vakre normalfordelte kurver. Problemet er at sosiale spill som børs og finansmarkeder ikke er blant dem. Der skjer ikke utviklingen i myke linjer. De skjer i brå hopp, og ingen kan forutse når den svart svanen dukker opp. Det ekspertene gjør, er simpelthen å se og telle alle de hvite svanene de kjenner og er trygge på. Dermed blir all risikovurdering i seg selv veldig risikoutsatt. Når verdens markeder blir stadig mer sammenflettede, globale og gjensidige avhengige øker risikoen for brå effekt av uventede hendelser dramatisk: Skulle en svart sommerfugl slå med vingene et sted i Stillehavet, kan resultatet raskt bli full storm i Europa.

Nassim Taleb har tjent godt på krisen. Ikke bare selger boka hans godt. Investeringsselskapet han er tilknyttet har som strategi å tjene penger på plutselige, brå endringer i markedet. Men han er sint fordi ingen hørte på ham før. Nå vil han tilbake til et enklere finansmarked, med lavere belåningsgrader og mer forståelige produkter. Bare slik blir de svarte svanene, hendelsene som ikke lar seg forutse, mindre farlige for verdensøkonomien.