Svartelistet norsk

Det er på tide å avslutte negerdebatten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Bjarne Håkon Hanssen ble integreringsminister, måtte han revurdere språkbruken sin. Ap-statsråden oppdaget at ordene han brukte om etniske minoriteter kunne være mer ekskluderende enn inkluderende. To år senere har departementet laget en veiledning for «Et inkluderende språk». Den er først og fremst beregnet på internt bruk, men får naturligvis et offisielt stempel for hva som er riktig språkbruk, eller bokstavelig talt politisk korrekt.

Hanssen mener språket er en viktig del av arbeidet for å skape et inkluderende samfunn. Språkprofessor Finn Erik Vinje kaller Hanssens språkrøkt for både naiv og voldsomt optimistisk. Han mener fordommer ikke knekkes med språk. Kan begge ha rett?

Veiledningen kommer egentlig lovlig seint. Det er lenge siden både politikere og folk flest kunne hatt nytte av en grunnleggende guide til både begreper og betegnelser. I den politiske debatten flommer det fremdeles over av epler og pærer. Hva er for eksempel en ulovlig flyktning? En flyktning er per definisjon en som Norge etter internasjonale konvensjoner har forpliktet seg til å ta imot. Med andre ord, en flyktning kan ikke både ha flyktningstatus og være ulovlig i landet. Innvandrere, flyktninger og asylsøkere brukes om hverandre – også når det er snakk om nordmenn. Familien skal ha bodd lenge i landet før etterkommerne blir norske på norsk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ligger i språket. I debattprogrammet Standpunkt på NRK gikk debatten for en stund tilbake helt i stå, fordi studio og panelet var fullt av gjester med innvandrerbakgrunn. Politikere som var vant til å slå om seg med omtrentlige begreper, med oss og dem, uten å bli arrestert, måtte plutselig tvinge seg til å si etniske nordmenn hver gang de i praksis mente hvite nordmenn. En velvillig AUF’er møtte motbør da hun kalte en norsk-pakistaner for innvandrer. Noen vil kanskje si, som Vinje er inne på, at den språklige korrektheten dermed hindrer kommunikasjon, fordi mange er redde for å si noe galt. Men debatten var heller en demonstrasjon av hvor kort integreringen er kommet. Språket er ikke engang på plass. Vi har fortsatt negerdebatter, som om nasjonen lider av tourettes og ikke kan la være.

Samtidig er det åpenbart at Hanssens offisielle ordbok ikke automatisk kan overføres til hverdagslivet. På østkanten i Oslo, hvor skoler har 50 prosent minoritetselever, brukes tabuord som «pakkis» og «neger» som en del av et fleipete, uformelt vennskapsspråk. Utallige ord fra minoritetsspråk er blitt en selvfølgelig del av byungdommers dagligtale, enten familien deres kommer fra Gudbrandsdalen eller Punjab, i den grad at mange eldre vil ha problemer med å følge en samtale på trikken. Ungdom har alltid brukt språk for å ekskludere de voksne – og voksne gjør det, og. Språk er makt og kan stenge ute og skape skiller; det gir status. Men språk er også kultur og kan skape fellesskap. Språk er derfor helt sentralt på veien til det flerkulturelle samfunnet, og måten vi bruker det på er en test på hvor langt vi er kommet.

Nei, ingen tror en statsråd kan legge ord i munnen på folk og tvinge dem til å si ting de ikke mener, eller at Norge skal bli flerkulturelt bare vi slutter å si fremmedkulturelle. Men hvis språk kan forme tanker og ideer, kan det også forme holdninger. Ikke knuse dem, kanskje, men forme dem. Bare en debatt om Bjarne Håkon Hanssens veiledende liste er en fortsettelse av en lang prosess som begynte lenge før den moderne innvandringen. De andre har alltid bodd her.