Sveket av hele verden

SREBRENICA (Dagbladet): Mennene i Srebrenica trodde på garantien da FN opprettet en sikker sone rundt byen. Men det eneste som var sikkert, var at de skulle dø. Mellom 8000 og 10000 menn ble jaget inn i Bosnia-serbernes dødsbusser. Sviket var komplett da FN leverte 30000 liter drivstoff for å frakte dem bort.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Massakrens ofre

Oversatt fra serbokroatisk betyr Srebrenica «Sølvbyen». De sier det var så vakkert her. Før krigen.

Bebyggelsen ligger inneklemt i et trangt dalsøkk, og de bratte åssidene går helt ned til murhusene. Det er grønt og frodig, men jeg greier ikke å se det vakre. Preget av mennesker jeg har møtt og rapporter jeg har lest, er jeg bare trist. Dette er dødens dal.

Våpnene er borte, men her er så mange detaljer som hele tida minner om det ubeskrivelige. Vi kjører opp på en høyde for å få utsyn over byen. Asfalten jeg står på, har merker etter stridsvognenes larveføtter. Det var her de bosnisk-serbiske soldatene tok seg ned etter at de i dagevis hadde bombardert Srebrenica med granater. Fra gatene nede i byen kunne befolkningen både se og høre soldatene som nærmet seg.

Bare 4000 funnet

Mellom 8000 og 10000 menn ble fraktet bort og skutt. Rundt 4000 levninger er funnet, men bare et fåtall er identifisert. Mange ligger fortsatt i massegraver og i søppelfyllinger. Et ukjent antall døde ligger ute i naturen, de fleste er allerede dekket til av tett vegetasjon. Minefaren gjør at få tør lete.

Alle etterlatte får likevel et sted der de kan samles. Onsdag, nøyaktig seks år etter innledningen av vår tids holocaust, starter arbeidet med å anlegge en enorm minnekirkegård i Srebrenica. Men ingen vet om minnesmerkene og blomstene får stå i fred. Bosnia-serberne som drepte mennene, voldtok og jaget kvinnene, har overtatt byen. De fryktelige dagene i juli 1995 gikk mange av dem løs på sine muslimske naboer med knyttnever, kniver og skytevåpen. Noen overlevende sier at det ikke var soldatene, men de sivile som var verst. Likevel har noen muslimske kvinner og barn våget seg tilbake.

Sikker sone

Srebrenica hadde lenge vært et mål for Bosnia-serberne som ville gjennomføre total etnisk rensing av hele Øst-Bosnia. Allerede i en tidlig fase av krigen var Srebrenica så utsatt at diplomater i FN begynte å diskutere muligheten for å erklære området som en sikker sone for muslimene. 16. april 1993 ble Resolusjon 819 vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Srebrenica med omliggende områder skulle ikke utsettes for angrep eller andre fiendtlige handlinger. Og folket stolte på løftene. Før krigen bodde under 10000 mennesker i byen. Etter en bosnisk-serbisk offensiv på vårparten i 1995, hadde 25000 søkt «nødhavn» i Srebrenica. Den eneste beskyttelsen de hadde var 350 nederlandske FN-soldater med lette våpen.

Forholdene ble etter hvert helt ubeskrivelige. Det haglet granater til alle døgnets tider, byen var omringet på alle kanter, og verken mat eller medisiner ble sluppet inn. Mange ble drept, mange skadd. Flere døde av utmattelse og sult. I begynnelsen av juli 1995 visste alle at fienden når som helst kunne sette inn det avgjørende angrepet. Men de stolte likevel på at verden ikke ville glemme dem. De trodde at FN ville sende inn flere soldater eller bruke bombefly mot general Ratko Mladic og hans soldater.

Men ingenting skjedde. Litt etter klokka 16.00 11. juli var byen i fiendenes hender.

Noen timer seinere hadde rundt 25000 livredde flyktninger samlet seg ved den nederlandske FN-leiren i landsbyen Potocari like utenfor Srebrenica. Her startet utrenskingene allerede samme kveld. Etterforskerne ved domstolen i Haag vet nå hvorfor Mladic ventet flere dager med det avgjørende angrepet: I det stille hadde de samlet 60 busser og lastebiler som skulle brukes til å frakte kvinner og barn til flyktningleirer. Mennene ble kjørt til slakteplasser. Etter at nederlandske FN-offiserer ble satt under press, ble dødens busser tanket opp med 30000 liter drivstoff fra FN.

Meid ned

Noen ble samlet på fotballbaner, meiet ned med maskingevær og dumpet i massegraver. Andre, som den 52 år gamle Hakija Huseinovic, ble stuet inn i et landbrukslager i landsbyen Kravica. De sto som sild i tønner da skytingen begynte.

Da BBC laget dokumentarprogrammet om massakren fortalte Huseinovic:

«Skytingen stoppet da det ble mørkt. Noen skreik, andre ropte etter hjelp. Mange var skadde. Da jeg la meg ned, kjente jeg at den høyre sida av kroppen min ble dekket av blod. Jeg klarte det ikke lenger, så jeg reiste meg opp og la meg på en død kropp. Da det ble mørkere reiste min nabo Zulfo Salilovic seg opp for å tisse. Jeg tok tak i jakka hans og ba ham bli liggende, men han svarte: «Jeg klarer det ikke lenger.» En skur av kuler fra et maskingevær kappet ham i to og han falt. Jeg dekket meg med to døde kropper og lå under dem i 24 timer. Jeg hørte noen rope «Salko, Salko!». Han gjentok det sikkert 20 ganger. Da sa noen: «Pul di tyrkiske mor!» Like etter smalt det fra ei rifle. Jeg hørte ikke stemmens hans mer. Seinere dukket det opp en lastebil og en hjullaster. De lastet lik til det ble kveld. Til slutt var hjullasteren svært nær meg, og jeg tenkte: «Dette er slutten for meg.» Da hørte jeg noen si: «Parker maskinen! Vask gulvet og dekk de døde kroppene med høy! Det er nok for i dag.»

Samme natt greide Huseinovic å rømme sammen med en annen mann.